Fra Lov&Evangelium.Nr. 7 - 2008.
Av Per Bergene Holm.
I og med at løftene om velsignelse, og utvelgelsen til å være Herrens Sønn og Herrens tjener, bare var forbilledlig og siktet på Messias (slik det ble pekt på i det forrige nummeret av bladet. Red. anm.), hva så med Israel som Guds utvalgte folk? Har Israel utspilt sin rolle? Har Gud kanskje til og med forkastet dem som folk?
Til det svarer Skriften et tindrende klart nei! (Rom 11:1). Hele Israel skal bli frelst (Rom 11:26). Den tjeneste Gud kalte det til er enda ikke fullendt. Israel skal fortsatt være Herrens tjener til å åpenbare frelse og bringe velsignelse til alle folk. Det gamle testamentet har en rekke løfter knyttet til Israels fremtid, hvordan lov og lys skal gå ut fra Sion, fra Jerusalem.
Men de løfter som er gitt til Israel som folk – de er alle knyttet til Messias (2 Kor 1:19-20) – og de skal i ett og alt oppfylles, men ikke uten Messias! Det er Messias som er et lys for hedningefolkene og bare i kraft av ham skal Israel også være et lys for hedningefolkene. Det er ikke Israel utenmed Messias! For uten Messias er Israel intet.
Men når Israel omvender seg og blir frelst – får del i barnekåret – skal det få erfare at alle Guds løfter til Israel går i oppfyllelse til velsignelse for alle jordens slekter. Da skal Israel fullt ut fylle det kall Gud har gitt dem, da skal de oppleve hva det vil si å være Guds eiendomsfolk framfor alle andre, et folk av konger og prester for Gud. Det taler apostelen Paulus om i Rom 11:15. Da skal også de jordiske løfter til Israel, om land, fruktbarhet og fred gå i oppfyllelse.
Israels framtid i lys av det profetiske ord
Som en følge av sin vantro og synd, kom Israel under Guds forbannelse og dom og ble spredt blant folkeslagene. Det skjedde ved bortførelsen til Babel – 608 f.Kr. Men Herren tok seg igjen av dem, samlet og hentet dem hjem etter 70 år i landflyktighet – 538 f.Kr. Herren hentet sitt folk hjem slik at han kunne fullføre sitt frelsesråd. For Guds frelsesråd er ikke bare knyttet til folket, men også til landet. Derfor måtte jødene være tilbake i sitt land, slik at Guds Sønn kunne bli født der og fullføre sin frelsesgjerning på det sted som Herren hadde utvalgt for å la sitt navn bo der.
Men selv om Israel ble samlet til sitt land for at Guds evige frelsesråd kunne bli oppfylt i og gjennom det utvalgte folk, tok ikke folket selv imot Guds frelse. De vendte seg tvert imot enda en gang bort fra Gud, inntil de forkastet Guds egen Sønn og dro over seg en enda verre forbannelse. Romerne la Jerusalem i ruiner og fordrev jødene fra landet, og søkte å utslette alt jødisk.
Igjen ble jødene spredt blant folkene, og hvor de enn kom så led de nød, inntil det kulminerte i det store Holocaust. Det er som om jødene selv aner hva som skjer, midt i sin blindhet. Så lenge de selv ikke vil ta imot han som ble deres brennoffer og sonoffer – han som ble plaget og slått for deres synder – må de selv være syndebukk og brennoffer (holocaust). Det er så uendelig tragisk.
Nå opplever vi at Herren igjen, etter sine løfter, har begynt å hente sitt utvalgte folk hjem til Israels land. Profeten Esekiel taler om dette fra kapittel 34 (jf Esek 34:11-13a). I kapittel 37 får profeten se en rekke døde ben som ligger i en dal. Det er hele Israels hus – det vil si både Juda og Israel. De tørre benene nærmet seg først til hverandre, ben inntil ben. Det er uttrykk for at Herren skal samle sitt folk igjen, og det gjelder ikke bare Juda, men også Israel (nordriket).
Jødenes hjemvendelse til Israel og opprettelsen av staten Israel er uten tvil et ledd i dette, men likevel ikke den fulle oppfyllelse. Fortsatt er Abrahams etterkommere spredt blant folkeslagene, og den åndelige situasjon er ikke særlig forandret siden Jesu tid. Fortsatt er folket vantro, uten Messias, som skal bli deres hyrde og konge (Esek 34:23-24). Den åndelige renselse og levendegjørelse som profeten Esekiel taler om gjenstår også (Esek 37:11-14).
Israels framtid på kort sikt
Vi må igjen slå fast at uten Messias er Israel intet, ja det er verre med Israel og jødene enn noe annet folk på grunn av det store lys de har forkastet (Mat 11:20-24). Og på bakgrunn av dette må vi med sorg si at jødene og Israel i dag ikke går noen lys framtid i møte på kort sikt.
Når de nå samles til sitt land, er ikke det et tegn på at alt bare skal gå mot velsignelse og fred og lykke – at den åndelige gjenopplivelse står for døren. Nei, Israel samles til nok et «brennoffermåltid», nok et «holocaust». Det må så være, så lenge Israel ikke omvender seg og tar imot Messias. Som tjener må Israel forkynne for folkene om syndens og vantroens straff og pine – gjennom sin egen straff og pine – og Israel må være syndebukken, så lenge det ikke tar imot stedfortrederen, Guds lam som bar all verdens synd – også Israels synd. Mer og mer skal hele verden samle seg mot Israel som hele verdens syndebukk. Vi er i ferd med å oppleve det.
Israels framtid på lengre sikt
Men det er samtidig Gud som samler folkeslagene til dom i Josafats dal. Josafat betyr «Herren dømmer».
«Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land» (Joel 3:7).
Folkeslagene vet ikke hva de begir seg i kast med. Det er ikke bare Juda og Israel de får til motstandere, men Herren selv skal stride mot dem og holde dom. Denne dommen over folkeslagene innebærer også at hedningenes tider er til ende. Nå er tiden inne for Herren til igjen å ta seg av sitt eiendomsfolk. Men først skal altså Jerusalem bli en tumleskål for alle folkeslag. De skal kringsette Jerusalem og det skal bli en veldig trengsel for Juda.
Men midt i denne nød skal det bli et rop til Herren. Det er noe som stadig går igjen i hele Israels historie: «I sin trengsel omvendte de seg til Herren, Israels Gud. De søkte ham, og han lot seg finne av dem» (2 Krøn 15:4).
Profeten Sakarja taler om hvordan dette skal skje: «Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv.
Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det. På den dag, sier Herren, vil jeg slå hver hest med skyhet og dens rytter med vanvidd. Men over Judas hus vil jeg opplate mine øyne, og alle folkenes hester vil jeg slå med blindhet. Judas stammehøvdinger skal si i sitt hjerte: Jerusalems innbyggere har styrke ved Herren, hærskarenes Gud, deres Gud!
På den dag vil jeg gjøre Judas stammehøvdinger lik et fyrfat mellom vedtrær og et ildbluss blant kornbånd. De skal fortære alle folkene rundt omkring, til høyre og til venstre. Og Jerusalemfolket skal fremdeles bo på sitt sted, i Jerusalem. Herren skal frelse Judas telter først, for at ikke Davids hus og Jerusalems innbyggere skal ha større herlighet enn Juda.
På den dag skal Herren verne Jerusalems innbyggere. Den iblant dem som snubler, skal på den dag være som David. Og Davids hus skal være som Gud, som Herrens engel foran dem. På den dag vil jeg søke å ødelegge alle de hedningefolk som drar opp mot Jerusalem.
Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte» (Sak 12:2-10).
Men det er bare en rest av Israels folk som skal nå fram til denne frelse og renselse: «I hele landet, sier Herren, skal to tredjedeler utryddes og omkomme, bare en tredjedel skal bli spart. Og denne tredjedelen vil jeg la gå gjennom ilden og rense den, som en renser sølv, og prøve den, som en prøver gull. De skal påkalle mitt navn, og jeg vil bønnhøre dem. Jeg vil si: De er mitt folk! – og de skal si: Herren er min Gud!» (Sak 13:8-9).
Da skal Jes 53 bli vitnesbyrdet til den frelste rest (Rom 9:27; 11:26 og Jes 53). Det skal bli en underlig dag!
