Kirkefaderen Augustins lære om tusenårsriket.

Fra Bibelsk-Tro,
Nr. 4 - 2007.
Av Carl Fr. Wisløff


I denne artikkelen vil vi ta for oss Augustins syn på tusenårsriket. På dette punkt – som på så mange andre områder – har hans syn hatt stor betydning ned gjennom tidene.

Augustin trodde ikke det skulle komme et tusenårsrike her på jorden. De som har vært enige i hans syn, har gjerne tatt den store kirkefader til inntekt for sin oppfatning.

Den som skriver disse linjer har også en gang tatt Augustin til inntekt i så måte. Jeg trodde heller ikke på noe kommende tusenårsrike. Men jeg kom senere til å tvile på mitt eget standpunkt. Noe av det som fikk meg til å tenke om igjen, var faktisk møte med Augustins tanker i ”Om Guds stad”.

Det ble klart for meg at den store kirkefaders tolkning av Johannes Åpenbaring 20 ikke kunne være holdbar.

Men nå har jeg allerede foregrepet det jeg skal skrive om i det følgende. Vi skal ta for oss Augstins overveielser om dette omstridte emne. Jeg har stadig den største respekt og beundring for Augustin. Men han har jo selv sagt – og det mange ganger – at det er Skriften vi skal lytte til.

De første kristne ventet Jesus Kristus som herre og Messias, og de ventet at han skulle komme snart for å opprette sitt rike (Apgj 3,20). Det nye testamente vitner nær sagt på hver side om denne forventning.


Tanken om et kommende tusenårsrike
De kristne ventet altså at det nåværende verdensløp en gang skulle ta slutt. I forbindelse med denne avslutningen skulle veldige hendinger finne sted. Om dette leste de jo i Johannes Åpenbaring, hvor de merkelige ord finnes om at det skulle komme et rike hvor Jesus skulle herske sammen med oppstandne martyrer og andre kristne i tusen år. Det er selvsagt Joh. Åpbr. 20 det her er siktet til.

Tanken om et kommende tusenårsrike var alminnelig utbredt. Vi finner den hos Ireneus i annen halvdel i 2.århundre. Han har mye å si om tusenårsriket. Han påberoper seg først og fremst en rekke profetiske ord både fra Det gamle og Det nye testamente.

Men han siterer også sin lærefader Papias – som var en direkte disippel av apostelen Johannes. Også hos kirkefaderen Justin finner vi tanken om tusenårsriket. Han taler om dette i den merkelige boken om hans samtale med jøden Tryfo. Som hos Papias blir forøvrig tusenårsriket utbrodert med trekk som går ut over det som Bibelen forteller.

Justin innrømmer at det fantes kristne som ikke trodde på et kommende tusenårsrike. Og det var faktisk mange som opponerte.

Her kan en nevne Gaius i Rom (ca. 200 e.Kr.). Han hevdet at både Johannes evangelium og Johannes Åpenbaring var skrevet av kjetteren Kerint – og altså ikke av apostelen.

Videre kan en nevne biskop Dionysius av Alexandria (d.264), som mente at de nevnte skrifter ikke stammet fra apostelen Johannes, men fra en presbyter av samme navn.

Her kan vi merke oss en interessant omstendighet. Johannes Åpenbaring ble allment oppfattet i retning av et tusenårsrike som skulle komme. At dette var meningen med Joh. Åp. 20 var man i alminnelighet enige om.

Men så var det noen som ikke ville gå med på at det skal komme et tusenårsrike. Dette er svermeri, sa disse. Men da kunne de jo ikke tenke at Johannes Åpenbaring var skrevet av apostelen Johannes – de måtte gripe til den utvei å avskrive Johannes-skriftene som ukanoniske.

Her må vi nevne en ting til. I den kristne kirkes første tid opptråtte en rekke sekter som gjerne blir sammenfattet under betegnelsen gnostisismen.

Disse sektene regnet seg ofte for å være de virkelige kristne. I deres trosforestillinger var det ikke rom for noen tanke om at Kristus skulle komme igjen og ta herredømme på jorden. De trodde i det hele tatt ikke at dette verdensløp skulle ta slutt. Motivet i deres tro og tanke var heller at sjelene – de opplyste sjeler – var på vandring hjemover mot den lysets bolig hvor de egentlig hørte hjemme.

Disse gnostikerne hadde derfor ikke rom for noen tanke om tusenårsriket. Det hadde heller ikke Origenes, den store lærde i det 3.århundres første halvdel. Også hos ham er grunnmotivet sjelenes vandring oppover mot Gud. En nyere amerikansk teolog (Jaroslav Pelikan) antyder at en kanskje burde regne Origenes med i en ytterfløy hos gnostikerne. Det har kanskje noe for seg.

En kan altså summere opp slik:
De som i de første århundrer tror på en historisk eskjatologi (dvs. at vårt verdensløp skal ha en slutt før den siste dom), de vil oftest være å finne blant dem som tror på tusenårsriket. Men der hvor man av den ene eller den annen grunn oppgir tanken om en historisk eskjatologi, der vil man også slutte å vente på et tusenårsrike.

I den eldste tid hadde tanken på martyrene en sterk indre sammenheng med forventningen om tusenårsriket. I Joh. Åp. 20 leser vi jo at det var disse som ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år. Martyrene har ruvet sterkt i de første kristnes bevissthet. I de store forfølgelser ser vi dette tydelig.

Et av de merkeligste eksempler finner vi hos kirkehistorikeren Evsebios (d.339). Han gjengir et gammelt brev om forfølgelsen i Lyon i året 177. Der ser vi hvordan martyrene har stått høyt i de troendes tanker.

Etter hvert ble disse tankene gitt en skjev betoning – martyrene blir helgener, som de troende ber gå i forbønn for dem hos Gud. Noe sånt finnes jo ikke i Det nye Testamente.

Men så kom Konstantin den store og den nye tingenes tilstand som han innførte. Martyrtiden tok slutt, nå var kristendommen på vei til å bli statsreligion. En helt ny situasjon oppstod.

Man må lese Evsebios’ hyllest til Konstantin for rett å fatte hvor veldig disse begivenheter ruvet i mange kirkemenns bevissthet. Keiseren representerer Kristus – de kristne keisere utbrer Guds rike på jorden. Slik begynner de å tenke nå.

Enda grommere ble det under keiser Teodosius (mot slutten av 4. århundre ). Det var nesten som om Guds rike var etablert allerede. Mange siterte Salme 72,10: ”Og alle jordens konger skal tilbe ham, og folkene skal tjene ham.” Slik er det jo i ferd med å bli nå, mente mange.

Det er klart at interessen for tusenårsriket ikke blir stort under disse forhold. Tusenårsriket hadde vært en trøstefull tanke i martyrtiden, men den er jo nå over.

Nå hjelper jo keiseren den sanne kirke med å ”nøde” alle til å komme inn. Slik anvendte Augustin ordene i Luk 14,23 for å forsvare at det ble brukt tvang mot skismatikere.


Augustins omtolkning av Joh Åp 20
Men hva da med tusenårsriket? Her møter vi da Augustins omtolkning av Joh Åp 20. Han er ikke den første på den veien, en gåtefull skikkelse ved navn Ticonius hadde vært inne på lignende tanker. Men det er Augustin som vi mest husker. Det er hans autoritet som har fulgt den spesielle tolkningen ned gjennom tidene. Det kan være grunn til å se litt nærmere på den.

Boken ”Om Guds stad” handler om den store motsetningen mellom ”Guds stad”, som er samfunnet av de troende som elsker Gud, og ”den jordiske stad” eller djevelens stad, som er de vantros samfunn under den Ondes overherredømme. Dette er ikke det samme som forholdet mellom kirken og staten – eller kirken og keiseren – som noen har forestillet seg.

Augustins motsetning er en annen. Men det lar vi ligge i denne sammenheng. I den 20. bok i ”Om Guds stad” er Augustin kommet så langt at han skal tale om Guds siste store dom. Han tror ikke vi kan forutse noen begivenheter i tiden før oppstandelsen og den siste dom.

Så behandler han oppstandelsen. Utgangspunktet tar han da i Joh 5,22-26. Jesus sier at de som tror på ham ikke skal komme til dom, men er gått over fra døden til livet.

Dette kaller Augustin ”den første oppstandelse”. I denne deltar bare de som skal bli salige i evigheten.

Men så går Jesus videre og taler om at de som er i gravene skal høre hans røst, og de skal gå ut, de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse, og de som har gjort godt, til livets oppstandelse. – Dette kaller Augustin den annen oppstandelse.

Det er altså to slags oppstandelse, sier han – den ene gjelder sjelene, og den skjer ved dåpen og troen, og den andre gjelder legemene, på den ytterste dag.

Vi skal merke oss Augustins tankegang her. Han innfører uttrykkene ”den første oppstandelse” og ”den annen oppstandelse” i omtalen av Joh 5,22 ff.

Her finnes jo ikke disse uttrykkene i teksten! Men på denne måten har han laget et skjema som kan anvendes når han kommer til Joh. Åp. 20, hvor disse uttrykkene finnes! Og på den måten har han straks ført en spesiell tolkning inn i Åpenbaringsbokens ord om Tusenårsriket. Tolkningen er da gitt på forhånd.

I det følgende kapittel kommer han så til Åp 20,1-10. ”Den samme Johannes har talt om disse to oppstandelser i den bok vi kaller Apokalypsen”, sier han. Så står det uten videre fast på forhånd hva den første og den annen oppstandelse betyr.

Noen har ikke forstått dette, - og det har ført til mange latterlige fabler, sier han. Han innrømmer at han selv har vært inne på den tanke at det skal komme et tusenårsrike. Men nå har han innsett at 1000 er et symbolsk tall, og det står for den tidsalder som nå er. Dette er så soleklart, sier han, at det er unødvendig å gjendrive den latterlige tusenårsrike-tanken i detaljer.

I stedet tar han for seg de enkelte trekk i versene Åp 20,1 ff. Engelen som steg ned fra himmelen, det et er den sterke som det er tale om i Mark 3,27. Jesus har gått inn i den sterkes hus og tatt hans eiendom.

Men hva betyr det så at djevelen ble stengt inne i avgrunnen? Jo, sier Augustin: Avgrunnen, det er den store mengde av ugudelige hvis hjerter står åpne for djevelen. Sant nok, hos dem var djevelen allerede på forhånd. Men nå får han enda større makt over dem enn før.

Det neste som skjer er at engelen setter et segl på djevelen. Her følger Augustin en gammel latinsk oversettelse, hvor det står at seglet ble satt ”på ham” (djevelen). Det rette er i følge den greske tekst at seglet ble satt på ”den”, det vil si på ”avgrunnen” (se i teksten!).

Men hva er nå dette segl på djevelen – ifølge Augustin? Jo det betyr at Gud ikke ville at det skulle bli kjent hvem som hører Satan til, og hvem ikke. Om dette skriver Augustin en hel del, men det er vanskelig å få det til å gå godt sammen med teksten han skal forklare.

Videre: Hva betyr dette at djevelen ”bindes” og ”løses”? At han skal ”bindes” betyr at han ikke kan forføre de troende. Men at han så skal ”løses”, betyr dette at han nå har makt til å forføre kirken? Nei, det tror Augustin ikke. Han forklarer det slik: I de tre og et halvt år skal de kristne få se hvilken sterk motstander de har overvunnet.

Nå er da djevelen bundet i tusen år, og i samme tidsrom skal de hellige regjere sammen med Kristus. Dette tolker Augustin slik at han får plass til den katolske kirkes prester og biskoper, som skal styre kirken. Når det står at ”troner” blir satt frem, så siktes det i følge Augustin til presters og biskopers troner. Her bringer han inn i sammenhengen det vi leser i Mat 28,18: Det dere binder på jorden osv. Det er tenkt på presteskapet, mener han.

Vi ser hvordan hele tankegangen blir ”aveskjatologisert”, for å bruke et teologisk uttrykk. Det vil si: Det blir ganske borte, alt som handler om ”de siste ting”. De første kristne leste Joh. Åp. 20 – og tenkte på tusenårsriket og på martyrene. Augustin tenker på kirken og dens presteskap, slik det etter hans katolske syn skal være og er i dag.

Men er da martyrene blitt ganske borte for Augustin? Nei, han har da noe om dem også.
Han deler nemlig vers 4 i to (se i teksten!). Første halvdel handler om geistligheten (de som sitter på sine troner). Men andre halvdelen handler om de avdøde frommes sjeler. Disse er ikke avskilt fra kirken, for vi ihukommer dem jo ved Guds alter når vi mottar Herrens legeme (nattverden).

Det er ikke helt klart hvor langt Augustin egentlig går i retning av det katolske messeoffer. Der er tanken den at det skjer et ublodig offer av Kristus når presten forretter den sakramentale handling.

Vi kan ikke her stanse ved det spørsmålet. Men det er tydelig at hans tanker går den veien – slik som i Confessiones 9,13 hvor det heter at hans mor Monnica hadde bedt om å bli ihukommet ved alteret.

Men også en annen katolsk tanke møter vi på det sted som her opptar oss. Martyrene er i ferd med å bli helgener, som en kan anrope om hjelp og bistand.

Vi ser hele veien at Augustin tolker Åpenbaringsboken 20 slik at tanken ikke går til en stor inngripen av Gud en gang i fremtiden, når tusenårsriket kommer. Nei hos Augustin går tanken hele tiden til det som skjer nå, i kirkens tidsalder – tiden mellom Jesu oppstandelse og hans gjenkomst til dom. Nå regjerer presteskapet i kirken, og nå anroper de troende dem som er gått i forveien.

Men hva betyr så ordene om Gog og Magog, som skal gå til angrep mot ”den elskede stad”? Etter Augustins tolkning har ikke dette noe å gjøre med fjerne folkeslag. Nei, det er tale om djevelen. Han kommer ikke fra ett enkelt sted – for det er jo tale om alle folkeslag. Der hvor Guds stad er, må også dens fiender være, sier Augustin.

Ild falt ned fra himmelen og fortærte dem (v.9). Hva betyr det, i følge Augustin? Jo, denne ilden kan ikke være den som det er tale om i den siste, store dom. Nei, ilden i Åp 20,9 er de helliges kraft, den kraft som gjør at de ikke viker unna for sine motstandere. Og ”himmelen” er selve det sted hvor denne kraft kommer fra. De hellige får kraft fra Gud til å slå fienden tilbake, det er meningen - sier Augustin.

Den siste forfølgelse skal være i tre og et halvt år. Her reiser Augustin spørsmålet om disse tre og et halvt år skal regnes med i de tusen år eller ikke. Begge muligheter er vanskelig å forestille seg. Her blir Antikrist og de siste ting nærmest borte i vanskelige overveielser.

Men enda en gang har vi sett det samme skje: Tanken er vendt bort fra ”de siste ting”, dvs. de store hendinger som profetiene varsler om, og som skal skje snart. Tanken er heller snudd i retning av det som skjer hele tiden – i kirken.

Lenger skal vi ikke her følge Augustins tankegang. Det vi nå har sett, er fullt tilstrekkelig til å gi grunnlag for en vurdering.


Vurdering av Augustins tolkning
Mange vil vel være enig i at Augustins tolkning virker kunstig på flere måter:

”Avgrunnen” som djevelen stenges inne i, er de ugudeliges hjerter.
”Seglet” som settes på djevelen – ikke på ”avgrunnen” – betyr at ingen med visshet kan hvite hvem som hører djevelen til.
”Dyret” er ”den jordiske stad”.
”Ild fra himmelen” er Guds stads fasthet og utholdenhet.

Det virker tvunget.

Vi bør ikke legge avgjørende vekt på at tolkingen er allegoriserende. I virkeligheten kommer vel ingen til rette med Johannes Åpenbaring uten å spørre etter betydningen av billedlige enkelheter. Spørsmålet er heller om den tolkning man kommer til stemmer med hele bokens sammenheng og grunnsyn. Det kan være tvilsomt om dette kan sies om Augustins tolkning.

”Den første oppstandelse” tolkes ut fra stedet i Joh 5,22 ff. Kanskje kunne vel uttrykket ”de ble levende” tåle en slik forståelse. Men sammenhengen tåler den ikke: Det var martyrene som ble levende. Hvordan kan en da forstå at de først ble levende og så oppstod etterpå? De må jo være kommet til troen (”den første oppstandelse”) før de ble martyrer!

Peder Madsen sier det greitt:
Det er de som ble halshugget i den antikristelige forfølgelse, som nå, da Dyret er dømt, atter blir levende. Å forstå levendegjørelsen om deres omvendelse til troen, altså legge den til før deres halshuggelse, strider både mot ordene selv og mot stykkets plass i boken, som ikke her kan omhandle det som går foran deres trengsel og død.

”De ble levende” – dette kan ikke bety annet enn at martyrene (og med dem vel også de andre hensovede kristne) ved Herrens underfulle makt blir vekket opp av døde i en veldig engangshending. Den greske verbalform taler om noe som skjedde en gang – altså noe som skal skje den dag Gud bestemmer. Det kan ikke sikte på det som skjer i løpet av alle århundrer før Jesus kommer igjen. ”Den første oppstandelse” må være en fremtidig engangs-hending.

Olav Valen-Sendstad, som i sitt skrift om Tusenårsriket tok opp grunntrekkene i Augustins tolkning, innrømmer det. Men han mener at denne engangs-hending er det som omtales i Mat 26,52: ”Gravene åpnet seg og de hensovedes legemer viste seg for mange i Jerusalem”.

Men denne begivenhet synes tross alt å være for lite sentral til å svare til det høytidelige rop i Åp 20,6: ”Salig og hellig er de som har del i den første oppstandelse!”

En må frem for alle ting ikke miste av syne at Åpenbaringsboken først og fremst handler om ”det som snart skal skje”. Augustin – og alle som i hovedtrekk har fulgt ham – står i fare for å omtolke Åp 20,1 ff. slik at meningen blir en helt annen. I stedet for å tale om det som snart skal skje, blir det tale om noe som skjedde igår og for to tusen år siden og i denne dag, nemlig at mennesker kommer til troen. Det er vel ikke slik vi skal lese Åpenbaringsboken.

Denne artikkel er ikke skrevet for å gi en tolkning av Tusenårsriket. Vi har satt oss et mye ringere mål. Vi har sett på en av de tolkninger som har spillet så stor rolle i kirkens historie. Og så har vi funnet at denne tolkning sant og si er temmelig kunstig – og frem for alt: At det ikke svarer til selve tankegangen i den bok som heter Johannes Åpenbaring.

Det som snart skal skje – det taler Åpenbaringsboken om. Og den taler til oss i en situasjon som mer og mer ligner den som de første kristne levde i.

Konstantins periode er slutt. Kirken har igjen martyrer – ja, flere enn noen gang, og vi bør nok tenke rolig på det som Guds folk har i vente ifølge profetiene. Åpenbaringsboken har mye å si oss om det som snart skal skje.
--------------------
(Fra festskriftet til Arthur Berg: ”Bygg Jerusalems murer”)