Fra Bibelsk Tro.Nr. 5 - 2010.
Av Olav Hermod Kydland.
”Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til” 1 Kor 10,11.
Apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint for å minne den om farene for frafall som ligger i det hedenske miljø.
Han bruker israelsfolkets historie for å klargjøre den faren menigheten står i for frafall fra Herren. Israelsfolket ble reddet ut fra trelldommen i Egypt av Herren ved formidling av Herrens tjener, Moses. Trelldommen ble med ett slutt da de krysset Rødehavet og deres forfølgere, egypterne druknet i havet.
Alle voksne og barn, ja, også barna som ennå var i mors liv, ble berget. Overgangen fra Egypt til den andre siden av havet betegner brudd med livet og trelldommen i Egypt. Dette er også et bilde på den kristne dåp som også er et brudd med det gamle livet til et nytt liv i samfunnet med Jesus Kristus.
Apostelen sier at alle ble døpt til Moses i skyen og havet. Det vil si alle fikk del i den gjerning Moses utførte ved Herrens hånd. De fikk også mat på forunderlig måte fra Herren. Den åndelige mat er også et bilde på nattverden i Det nye testamente. De hellige i Korint fikk del i Herren Jesu frelsesgjerninger og fikk syndenes forlatelse ved å delta ved Herrens måltid.
Likesom Guds folket i den gamle pakt fikk del i Kristus, så får de troende del i Kristus ved nattverden.
Ikke ha lyst til det onde
Men hvordan gikk det med de fleste av folket? De ble slått ned i ørkenen, sier ordet (v. 5).
Hvorfor ble de det? For de klaget og knurret over at de hadde det vondt (4 M 11,1). De var lei av mannaen Herren gav dem og ønsket seg kjøtt. De syndet mot Herren, men likevel gav Herren dem vaktler inn fra havet.
”Men ennå mens de hadde kjøttet mellom tennene, før det var slutt på det, ble Herrens vrede opptent mot folket. Og Herren slo folket med en svær sott” (4 Mos 11,33).
Dette viser at Herren er en hellig Gud som ikke tåler synd. Selv om disse hadde forlatt trelldommen i Egypt fysisk, hang deres hjerte fast ved det gamle livet. Det førte til deres undergang. De døde i ørkenen.
Apostelen sier at de ting som skjedde er forbilder eller eksempler for oss. De som syndet hadde lyst til det onde, noe som ikke vi skal ha. Dette førte til frafall fra Herren for mange.
Bli ikke avgudsdyrkere
Apostelen advarer også mot å bli avgudsdyrker og sier: ”Folket satte seg ned for å ete og drikke, og de sto opp for å leke” v. 7. Det fortelles at da Israel oppholdt seg i Sittim ble de innbudt til offermåltidene for Moabs guder og folket åt og tilba deres guder.
Ved disse offermåltider forekom mye usedelighet og folket begynte å drive hor med Moabs døtre (4 Mos 25). Da mange holdt seg til Ba`al-Peor, ble Herrens vrede opptent mot Israel. Å holde seg til avgudene betegnes som åndelig hor. Det er å vanære og forkaste Herren og tilbe avgudene og dermed komme i kontakt med vonde ånder.
Folket hadde blitt advart mot å ekte hedningenes døtre, men i lystens og begjærets fortryllelse, brøt de Herrens bud. 24000 menn måtte bøte med livet, og sotten stanset og vek fra Israels folk etter Pinehas inngripen. Apostelen skriver at 23000 falt på en dag. Å tilbe avguder og drive hor hører sammen, men Herren straffer dem som gjør dette og utestenger dem fra Guds evige rike. Dette gjelder også i den nye pakt. Å tilbe avgudene og drive hor er frafall fra Herren og fører til fortapelse.
Ikke friste Kristus
Det fortelles om noen av fedrene at de fristet Kristus. I 4 Mos 21,5-6 leser vi: ”De talte mot Gud og mot Moses og sa: Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt, så vi må dø i ørkenen? For her er verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne usle maten! Da sendte Herren seraf-slanger inn blant folket. De bet folket, og mye folk av Israel døde”.
Folket gjorde opprør mot Herren og hans tjener, Moses. De var lei av den usle maten de fikk å spise. De lengtet tilbake til kjøttgrytene i Egypt. De hadde nemlig ikke brutt helt med det gamle hedenske liv. Herren straffet dem ved å sende giftige slanger som stakk noen av dem og de døde.
Da forstod folket at de hadde syndet mot Herren og ba om tilgivelse. Gud ba da Moses om å lage en kopperslange og sette den på en stang slik at hver den som ble bitt, kunne se på kobberslangen og bli i live. Men hver den som ikke ville se på kobberslangen etter å ha blitt bitt, døde. Jesus selv henviser til denne fortellingen i Joh 3,14.
Dette viser både menigheten i Korint og oss i dag at det er farlig å klage på den levestandard som Gud har gitt oss. Det er farlig å begjære noe fra verden eller fra hedenskapet og leve på grensen av Guds gode livslover. Dette førte til frafall fra Herren hos en del av Israel. Det kan også føre til frafall blant oss som lever i dag.
Knurr heller ikke
Det femte og siste eksempel på Israels frafall under ørkenvandringen er misnøyen og klagingen over Guds krav. Dette sikter nok til fortellingen i 4 Mos 13-14 hvor folket sendte speidere inn i Kana`ans land. Bortsett fra Kaleb og Josva talte speiderne om at de forskjellige folk de hadde sett var store og kraftige, og det var umulig for Israel å beseire dem.
Resten av folket ble mismodige og tok til å knurre mot Moses og Aron, og de ønsket at de hadde dødt i Egypt eller i ørkenen: ”Hvorfor fører Herren oss inn i dette landet, så vi må falle for sverdet? Våre hustruer og våre barn vil bli til rov. Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?" (4 Mos 14,3).
Josva og Kaleb advarte dem og sa at de ikke måtte sette seg opp mot Herren og ikke være redde for folket i dette landet og sa videre: ”Deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss. Vær ikke redd for dem” (v. 9). Folket ville da steine Josva og Kaleb, men Herrens herlighet avverget det.
Herren ville så utrydde folket, men Moses gikk i forbønn for det og sa: ”Tilgi da dette folket dets misgjerninger etter din store miskunn, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypt og hit” (v. 19). ”Da sa Herren: Jeg har tilgitt dem etter ditt ord” (v. 20).
Denne gangen er det også hedenskapet som holder på å ødelegge Israel. Nå er det ikke fristelsen i hedenskapet, men trusselen fra det. De tør ikke å stole på Gud som har ført dem ut fra trelldommen i Egypt og vernet dem og gitt dem alt de trengte. De må også ta kampen opp mot hedenskapet selv om det fra et menneskelig synspunkt ser vanskelig ut, ja, nesten umulig. I slike situasjoner er det så lett for å inngå kompromiss, men det er ikke å stole på Herren. Noen av folket ble drept av ødeleggeren (kanskje en dødsengel).
Til advarsel for alle som lever i de siste tider
Apostelen skriver dette med tanke på alle dem som lever i de siste tider og sier: ”Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til”(1 Kor 10,11).
Det er skrevet som en advarsel for alle troende som lever i denne verden som ligger i det onde. Den hellige Gud er den samme i dag som han alltid har vært og kommer til å dømme enhver etter sine gjerninger, på en foreløpig måte her i tida, men på en endelig måte på dommens dag.
Da vil alle som ikke har tatt imot frelsen i Jesus Kristus og lever i samfunnet med ham, gå fortapt. Guds ord sier: ”Men de feige og vantro og vanhellige og morderne og horkarene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnere – deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død” (Åp 20,8).
Å gå fortapt er det forferdeligste som kan skje med et menneske, men Gud vil ikke at noe menneske skal gå fortapt. Han vil at alle skal komme til omvendelse (se 2 Pet 3,9). Men alle dem som ikke vil omvende seg og ta imot Jesus Kristus, kommer til å gå fortapt og være utenfor Guds rike i all evighet.
Men alle dem som ”er innskrevet i livets bok hos Lammet” skal få gå inn i det nye Jerusalem, hvor alt det gamle er borte og alt er blitt nytt, og da skal de synge:
”Lammet, ja Lammet, dets vunder og sår,
Æren og prisen i evighet får!
Amen, halleluja! Amen!”
(Nr 904 vers 4 i Sangboken).
