Jødenes fall har en mening.

Fra Bibelsk-Tro
Nr. 5 - 2011.
Af Per Haakonsen.

Dette er et krevende emne. Det består av to hovedkomponenter: Jødenes fall og at jødenes fall har en mening.

Jødenes fall er jo rimelig klart. De avviste Jesus som Messias og brakte ham på korset. For det er de gjennom 2000 år blitt hånet, foraktet og forfulgt av en hel verden.

Jødenes avvisning av Jesus Messias bør ikke overraske noen. I utgangspunktet var jødene et vanskelig folkeslag. ”Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk”, lar Herren Jesaja si (Jes 65,2). Og de andre profetene følger opp. ”De hørte ikke og vendte ikke øret til meg. De fulgte sine egne tanker, sitt onde, hårde hjerte. De vendte ryggen, ikke ansiktet til meg” (Jer 7,24). Og slik kan vi fortsette. Det gamle testamentet er et sammenhengende vitnesbyrd om et folk som lever med ryggen til sin Gud. I så måte er jødefolket et forbilde på vår egen tid.

Når Jesus kommer, forandrer ikke dette bildet seg. Jesus sier selv med referanse til Salme 118 at han er den sten som bygningsmennene forkastet (v. 22), bygningsmennene er selvsagt jødene. (Fra Johannes prologen). Jesus refser jødene for deres vantro. ”Mitt ord finner ikke rom hos dere” klager han (Joh 8,37). Det samme kunne han ha sagt om det norske folk i dag. Hans forkynnelse blir ikke mottatt, og når han gjør seg selv lik med Faderen, renner det til slutt over for jødene. Sanhedrinen, jødenes øverste råd feller dødsdom for Gudsbespottelse.

For å kunne iverksette en dødsdom måtte jødene ha tillatelse fra de romerske myndighetene. Pilatus som var stattholder avviser hele tre ganger at Jesus er skyldig til døden. Han får støtte av Herodes som også er i byen. Men til slutt tar det jødiske press overhånd og mot sin vilje lar Pilatus Jesus korsfeste. Det er altså ikke tvil om at det er jødene som får brakt Jesus på korset.

Siden den dagen – siden hin langfredag - er jødene blitt stemplet som Kristusmordere. Ytre sett er det jo riktig, men i teologisk forstand er det meningsløst. Jødenes drap på Jesus Messias ble opptakten til en altomfattende forfølgelse. Det skjedde i kirkelig eller kristen regi og er en sak for seg som vi bare i liten grad kan berøre. Når vi allikevel vil si noen ord om det, så er det fordi det nettopp har å gjøre med jødenes fall.

Så snart som de hedningekristne kom i flertall rundt omkring i menighetene, ble jødene gjenstand for forfølgelse. Det skjedde både på det sosiale og teologiske plan. ”La dem få leve i blant oss, men la dem lide og uavbrutt bli ydmyket,” sa kirkefader Augustin som levde på 300-400 tallet. Dette ble en levende realitet da kristendommen omtrent på samme tid ble Romerrikets offisielle religion. Kirken utnyttet sin nye maktposisjon til å iverksette en rekke tiltak både mot jødene som folk og jødedommen som religion. Dette ble opptakten til en kirkelig antisemittisme som har fulgt oss opp gjennom århundrene like fram til våre dager.

På den teologiske siden gjorde kirken også fatale grep. Hovedtanken var den at når jødene hadde forkastet Kristus, så hadde Gud til gjengjeld forkastet jødene. Det var et resonnement som ikke akkurat glimret med noen teologisk innsikt, men som til gjengjeld var lett å forstå.

Allerede i det annet århundre fikk vi det såkalte Barnabas-brevet som stod meget sentralt i oldkirken. Brevet var en nøye gjennomgang av Det gamle testamentet og det konkluderte med at Israel aldri hadde vært Guds paktsfolk. Denne oppgaven har fra første stund vært tildelt den kristne kirke.

Justin Martyr som jo led martyrdøden – derav navnet - levde omtrent samtidig med tilblivelsen av Barnabas-brevet. Han var den første mer betydningsfulle enkeltperson som satte fram tanken om at kristenfolket hadde erstattet jødefolket som Guds folk. Ifølge Justin hadde jødene for all framtid tapt sine bibelske rettigheter. De gammeltestamentlige løfter var overført til kirken. Dette gjaldt også landløftet. Kirken var det nye landet og de kristne det nye paktsfolket. Det er dette som kalles for erstatningsteologi, og det har vært en ledetråd opp gjennom hele kirkens historie.

Justin sine tanker vant oppslutning blant andre ledere i Oldkirken. Johannes Chrysostomos (344-407) som levde omtrent samtidig med Augustin utviklet læren om Kristusmordet. På grunn av denne forbrytelsen slo han fast at for jødene fantes det ”ingen soning, ingen ettergivenhet, ingen tilgivelse.” ”Gud hater dere”, var budskapet.

Chrysostomos også kalt ”gullmunnen” for sine store talegaver, tilregnes også forfatterskapet til den populære tanke at hvem som helst, hedning eller kristen, som på noe tidspunkt har forfulgt, torturert eller massakrert jøder, har handlet som et redskap for den guddommelige vrede.

Opp gjennom historien har jødene måtte gjennomleve de største lidelser. Utstøtelse, gettoer, korstog, pogromer og holocaust. Alt sammen fordi de er blitt oppfattet som Kristusmordere og motstandere av evangeliet. I mer enn to tusen år har de vandret hvileløse omkring i diasporaen. Verden har frakjent dem selve menneskeverdet.

Da staten Israel ble til i 1948 og jødene begynte å vende tilbake til fedrenes land, fortsatte den samme forfølgelsen. Nå var det ikke bare jøden det var noe galt med, men selve staten Israel. Tanken om en egen stat for jøder, ble i begynnelsen bare motsagt av araberne, men etter hvert har den arabiske tankegang fått stadig større tilslutning også i den vestlige verden. Norge og den norske kirke er dessverre ikke noe unntak. Også hos oss ser vi at sympatien retter seg mot araberne, ikke jødene. I israelsk presse blir Norge utropt som en av verstingene i Europa. Vel, dette er også et tema for seg som vi ikke kan gå videre inn på. I vår sammenheng må vi bare slå fast at den jødeforfølgelse som startet under Oldkirken fremdeles lever i beste velgående.

Jødenes fall har kostet jødene dyrt. Det må bli konklusjonen på vår første hoveddel. Det mest tragiske ved dette er at jødene – Guds eget folk – ikke har funnet noen støtte i den kristne kirke. Tvert om, det er vi som har båret ved til bålet og som fortsetter med å gjøre det.

Fallet har en mening
At jødene har gjort seg skyldig i et fall og kommet under Guds vrede er enkelt å se. Men at fallet skulle ha en mening er verre å forstå.

For å komme til rette med dette, må vi begynne med å bla i Det gamle testamentet. Der finner vi nemlig at Jesu lidelse og død er utførlig forutsagt. For å kaste lys over dette skal vi stoppe ved tre utsagn som tør være velkjente for alle bibellesere.

Det første talende bilde finner vi i 4 Mosebok om serafslangene som stakk israelittene til døde. For å bøte på dette fikk Moses beskjed om å lage en kobberslange som skulle settes på en stang så alle kunne se det. Et blikk på kobberslangen var nok, og giften mistet sin virkning. I samtalen med Nikodemus anvender Jesus dette bildet på seg selv. Et blikk på Jesus og syndens virkning opphører.

Men denne historien sier samtidig noe om på hvilken måte frelsen tilveiebringes. Jesus må henges på et kors for at dette skal kunne skje. På den måten blir fortellingen om Moses og kobberslangen også en profeti om Jesu lidelse og død. Mosebøkene hører til det eldste tekstmaterialet vi har.

Et annet kjent skriftsted er Salme 22, den salmen som Jesus ba på korset og som begynner med ordene: ”Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?” Salmen er en Messias profeti og inneholder en detaljert beskrivelse av Jesu lidelse på korset.

”I dødens støv legger du meg.”
”….de ondes hop kringsetter meg”
”De har gjennomboret mine hender og mine føtter.”
”Jeg kan telle alle mine ben…. ”
”De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kjortel.”

Jesu lidelse på korset er beskrevet i oppsiktsvekkende detalj, og salmen hører til de eldste av Davids salmer.

Men det er også et annet trekk ved denne salmen som vi bør notere oss. Den sier nemlig noe om dem som står omkring:

”Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet: Sett din vei i Herrens hånd! La ham redde ham! Han skal utfri ham siden han har behag i ham” (Salme 22,9).

Nå vet vi ut fra evangeliene, at det var nettopp dette som skjedde. Yppersteprestene, de skriftlærde og de eldste, med andre ord hele det offisielle Israel, står ved korset og spotter Jesus. Og de gjør det med ordene fra Salme 37.5 ”Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham. Han skal gjøre det.”

Det interessante med dette er at jødene som folk for første gang trekkes aktivt inn i Jesu lidelseshistorie. De opptrer som eksekutør. Og dette hendelsesforløpet beskrives allerede på Davids tid. At profetien kommer så tidlig, er tankevekkende.

Jesu lidelseshistorie er best beskrevet i sangene om Herrens lidende tjener slik vi finner dem hos Jesaja fra kapittel 42 til 53. Mest kjent er kapittel 53 som begynner med ordene: ”Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart? …” (v. 1).

Dette er ord som en dag skal sies, den dag det går opp for jødene at Jesus faktisk er deres Messias.
Så fortsetter teksten slik:

”Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker.”
”…og vi aktet ham for intet.”
”Men han ble såret (egentlig gjennomboret) for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred.”

Denne teksten forteller oss tre ting. For det første, Messias er ikke bare konge og yppersteprest, slik vi leser om andre steder i Bibelen, han er også Herrens lidende tjener. Frelsesverket fullføres gjennom lidelse. Det er dette som jødene til dags dato ikke har fått med seg. Den lidende Messias ligger utenfor deres horisont. For det annet forteller det oss at han blir forkastet. Jødene ser på ham med forakt og akter ham for intet. Og for det tredje ser vi meningen med Jesu lidelse. Jesus blir såret for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred. Jesus er det stedfortredende soningsoffer.

Dette blir altså profetert 700 år før det skjer.

Vi kunne ha nevnt flere andre skriftsteder. Sentralt står offerpraksisen i Det gamle testamentet. Kanskje vi må ta oss tid til å nevne Yom Kippur - jødenes store forsoningsdag som jo nettopp betinger et stedfortredende offer. I gammeltestamentlig tid bar ypperstepresten frem to offerlam. På den ene bekjennes folkets synd før det blir ledet ut i ørkenen for der å gå til grunne. Folkets synd blir altså fjernet fra Guds åsyn. Den andre bukken blir ofret ved at blodet stenkes på nådestolen, et symbolsk uttrykk for at lovens krav er oppfylt. Under paktslokket – nådestolen – ligger tavlene med de ti bud. Til sammen er disse to bukkene et vitnesbyrd på innholdet i Jesu forestående soningsgjerning. Han er den som bærer folkets synd og som oppfyller lovens krav.

Det interessante i vår sammenheng er at soningsverket fullføres gjennom lidelse og død. Noen må dø for at andre skal leve – det er hovedtanken. Forsoningen mellom Gud og mennesket bygger på blodsutgytelse – det er tanken i Det gamle testamentet. Eller som det står i Hebreerbrevet: ”Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.” ( 9,22).

Disse skriftstedene som altså bare er et utvalg, viser at Jesu lidelse og død er forutsagt mange hundre år før det skjer. Faktisk legger hele Det gamle testamentet opp til at forsoningen mellom Gud og mennesket skal skje på akkurat denne måten – ved at blod utgytes. Det samme gjelder jødenes rolle. Skal bukken - her Guds lam - miste livet, må noen nødvendigvis være eksekutør. Og hvem andre skulle være det enn nettopp Guds eget folk? Bare dette folket hadde i kraft av Gudsåpenbaringen forutsetning for å ta anstøt av Jesus og forkaste ham.

Hva forteller dette oss?
Det forteller oss at noe er bestemt i Guds råd lenge før det skjer! På et meget tidlig tidspunkt i frelseshistorien ser vi Guds finger. Da tiden var inne, skulle den egentlige forsoningsdagen komme – Langfredag. Da ofrer Gud sin egen Sønn slik dyreofringene lenge hadde vært en anskuelsesundervisning på. Det viser oss at Langfredag og jødenes rop på korsfest ikke var noen arbeidsulykke, men en frelseshistorisk nødvendighet.

Menneskets fall i synd
Den store grunnskaden i skaperverket er menneskets fall i synd. Vi leser om dette i 1 M 3. Adam og Eva satte seg opp mot Guds vilje og ble gjenstand for Guds vrede. På denne måten havnet hele menneske-slekten under Guds forbannelse. Men samtidig med at mennesket jages ut av Paradiset, organiserer Gud en redningsoperasjon. Herren taler til slangen:

”Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode og du skal knuse hans hæl” (1 M 3, 15).

Kvinnens ætt er Guds sønn. Det går fram av at kvinnens ætt omtales i hankjønn og entall. Han skal knuse slangens hode. Det er en profeti om at Djevelens makt skal overvinnes. Den seier som Djevelen vant over menneskeslekten i Paradisets hage, skal ikke bli stående. I Bibelens første evangelium heter det at en mann utgått fra kvinnens slekt skal overvinne Den onde. Men så står det også om den kamp som nå bebudes, at slangen skal knuse hans hæl. Det betyr at Jesu seier skal ha en pris. Denne pris betaler Jesus når svetten faller som blodsdråper i Getsemane og når han på korset roper ut: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Mark 15,34).

Når vi på denne måten prøver å se frelseshistorien i en større sammenheng, forstår vi også at det ikke er jødenes ulydighet som bringer Jesus på korset, men menneskets Gudsopprør. Den dypeste grunn for Jesu lidelse finner vi i menneskets synd og skyld. Det er Adam og Evas ulydighet som gjør dette offer nødvendig. Gud fatter et råd hos seg selv om at frelsen skal virkeliggjøres i hans Sønn. På det historiske plan må dette skje gjennom hans utvalgte folk – jødene. Det som skjer, blir for jødene en konsekvens av
deres utvelgelse. Gud fatter et råd hos seg selv, og jødene må fylle sin plass i dette rådet om frelsesplanen skal kunne gjennomføres i praksis.

La oss summere opp dette punktet ved å slå fast at Jesu lidelse og død ikke har sin dypeste grunn i jødenes ulydighet, men i menneskets fall i synd. Dette er viktig å fastholde. For glemmer vi dette havner vi i antisemittismen.

Av Herren er det gjort
For å få fram at det som skjer, skjer i henhold til Guds råd, skal vi også se på en del skriftsteder i Det nye testamentet. Det avgjørende er å få fram at det som skjer, skjer i henhold til Guds vilje.

Vi har allerede nevnt på Salme 118 om hjørnesteinen som bygningsmennene forkastet. Jesus bruker denne salmen i lignelsen om vingårdsmennene i Mat 21. Men både Salmen og Jesu ord har en fortsettelse: ”Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne.”

Nå sikter nok disse ordene til gjennomføringen av selve frelsesverket. Derfor er Langfredag med den påfølgende Påskemorgen er gledens dag, slik det også står i Salme 118. Men det står like fullt fast at vi har å gjøre med Herrens gjerning. Det er ikke menneskene – eller jødene – som har tatt seg selv til rette. Men det er Guds råd som nå fullbyrdes. Derfor er det underfullt i våre øyne.

Israels rolle er tragisk og ingen ser det bedre enn apostelen Paulus. I Romerbrevet 11 skriver han med henvisning til tekster i Det gamle testamentet:”Gud gav dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører,..”

I 2 Kor sier han at deres sinn er blitt forherdet og at det ligger et dekke over deres hjerte når den gamle pakt blir lest. Igjen med klar henvisning til Det gamle testamentet. Det er åpenbart for Paulus at den forherdelse som nå har skjedd i folket er i samsvar med hva profetene forut har sagt. Det er Guds råd til frelse som på denne måten blir virkeliggjort.

Så kommer det opp et naturlig spørsmål som vi også må ta med når vi først snakker om jødenes fall. Nemlig, betyr dette at Gud har forkastet sitt folk?

Dette er jo nærmest en forutsetning for erstatnings-teologien: Kirken har jo erstattet jødene som Guds folk. I det ligger jo implisitt tanken om en forkastelse. Paulus er åpenbart meget klar over denne faren, derfor stiller han også spørsmålet. Men spørsmålet blir stilt utelukkende for å avvise det: ”Langt derifra!” (Rom 11,1). To ord med utropstegn etter. ”Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente.” (v. 2).

Gud har fra evighet av utvalgt seg Israel og derfor kan han umulig forkaste det. Det er Paulus sitt svar.

Men Paulus er ikke alene om å dvele ved jødenes forherdelse. Også apostelen Peter tar ved flere anledninger opp dette. I 1 Peters brev heter det at jødene har ”snublet ved sin vantro mot Ordet – til det er de også satt.” (v. 8). Peter nøyer seg ikke med å si at Jesus er blitt et anstøt for jødene, men han føyer til at ”til det er de også satt” – intet mindre. Han sier med andre ord at dette var jødenes oppgave.

Dette blir gjentatt av Peter i hans store pinsetale (Apostelgjerningene) Her heter det at Jesus ble ”forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten” (Apg 2,23). Når apostlene litt senere kommer sammen for å be (Apostelgjerningene) heter det om folket i Jerusalem at de hadde samlet seg mot Jesus ”for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulle skje.” (v. 23).

Apostlene og Det nye testamentet er altså klare på at det som skjedde på Golgata var forutbestemt. Jødenes rolle var klart definert og forklaringen på dette fant de i Skriftene – det vil si Det gamle testamentet.

I sin samtale med Emmausvandrerne sier Jesus akkurat det samme: ”Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?” (Luk 24,26). Og så begynte han å utlegge for dem alt det som profetene hadde sagt like fra Moses av.

Her må vi tillate oss en liten parentes. For det er åpenbart at Jesus og apostlene holder seg i avhengighet av Skriftene. Jesus underviser sine disipler i Skriftene, og det gjør han også etter sin oppstandelse. Det ville jo ikke ha gitt noe mening hvis det var slik at vi med Jesu fullførte soningsverk var kommet opp på et nytt og høyere nivå som gjorde Det gamle testamentet uaktuelt.

Det nye testamentet – og med det Jesu undervisning – har ingen egen påbygning å komme med i forhold til Det gamle. Derfor blir det så forferdelig galt når vår tid desavuerer eller tilsidesetter Det gamle testamentet. Det er de som mener at vi kan klare oss godt bare med Det nye testamentet. Men da må vi være klar over at ettersom hele Det nye testamentet hviler på Det gamle, vil vi – dersom vi fjerner Det gamle – også per definisjon ha fjernet Det nye testamentet. Eller; dersom vi setter spørsmålstegn ved beretningene i Det gamle testamentet (som skapelsesberetningen og syndefallberetningen), vil dette spørsmålstegnet også forplante seg inn i Det nye.

Jeg nevner dette, for når det gjelder Israel, er nesten hele vår forståelse hentet fra Det gamle testamentet. Men i så måte er vi altså i godt selskap – bare ikke med mange teologer for de har en helt annen oppfatning. Men det er et kapittel for seg.

Frelsen skal ut til hedningene
Så kan vi spørre og det er jo et nærliggende spørsmål: Hvorfor blinder Herren sitt folk for evangeliet?

Ja, dette lurte også Paulus på og han fant svaret. Jeg fornemmer at det går et lys opp for Paulus når han i Romerbrevet kap 11 skriver at:

”…ved deres fall er frelsen kommet til hedningene…”
”…deres fall er blitt til en rikdom for verden,
”…verden er blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse,..”

Evangeliet skal ut til en hel verden. Tiden for den hedningemisjon som allerede Det gamle testamentet bærer bud om, er kommet. Guds frelsesåpenbaring er ikke lenger begrenset til Israel. Det skal ut til alle folkeslag. Det siste Jesus pålegger sine disipler er å gå ut å gjøre alle folkeslag til disipler. Og det skjer paradoksalt nok ved at Israel forkaster evangeliet.

Israels forkastelse av evangeliet synes altså å være helt avgjørende forutsetning for Guds rikes fremme blant hedningene. Det blir selve utgangspunktet for misjonen.

Var det nødvendig?
Et spørsmål presser seg på: Hvordan kan det ha seg at Israel måtte forkaste evangeliet for at verden skulle bli forlikt med Gud? Var det nødvendig?

Jeg tror at den beste måte å svare på dette spørsmålet er å stille det litt på hode. Vi kan spørre: Hva om jødene hadde antatt evangeliet, antatt Jesus som sin Messias? Hva ville ha skjedd da?

Ja, det har vi holdepunkter i Bibelen for å svare på. Jeg tenker da spesielt på Galaterbrevet der Paulus holder et oppgjør med judaistene, det vil si Messiastroende jøder som virker blant menighetene i Galatia. De ser evangeliet som en del av den mosaiske religion slik den ble praktisert av datidens jøder. Det vil si en voldsom vektlegging av Moseloven, omskjærelsen, sabatten og jødenes religiøse praksis for øvrig.

Dersom hedningene skulle konvertere til kristendommen måtte de i praksis ha konvertert til jødedommen. De måtte forplikte seg på den jødiske religion og det jødiske folkefellesskap. Det er ikke vanskelig å forstå at dette ville ha skapt en uoverstigelig terskel. Jødedommen var faktisk en hindring for evangeliets utbredelse. Jødene måtte blindes for at evangeliet skulle ha en mulighet for å nå ut.

Når dette er sagt må det være underlig for jødene å være vitne til at en som er utgått fra deres egen midte er blitt hovedpersonen i en annen religion. Ja mer, at deres egen Bibel også er blitt Bibelen i den kristne tro. Ja, dette er skjedd sier Paulus for ”å vekke Israel til nidkjærhet.” (Rom 11,11). Den kristne tro skal ha en tilbakevirkende kraft på jødene. Når hedningenes fylde er kommet inn, skal forherdelsen vike fra Israel. ”Han skal rydde bort ugudeligheten fra Jakob.” (Rom 11, 26). Jødenes antakelse av evangeliet skal bli en rikdom både for dem selv og en hel verden.

Når den dag kommer at jødene vender om skal det skje en fullstendig omvurdering av Israel blant jordens folkeslag. Dette er beskrevet flere steder i Det gamle testamentet. Jesaja (kap.60-62) skriver at Israel skal få dobbelt igjen for sin skam og sin vanære. De skal juble over sitt lodd:

”Alle som ser dem, skal kjenne at de er en ætt som Herren har velsignet.”
”Sønner av dem som har plaget deg, skal komme og bøye seg for deg. Alle de som har foraktet deg, skal kaste seg ned for dine føtter. ..”

Dette ville nok ha falt dagens politikere tungt for hjertet om de hadde prøvd å ta det til seg. Men Bibelens tale står fjernt både fra dem og mange av våre kirkeledere. Men dagen kommer uansett hva man måtte mene. Israels storhet skal gjenreises både i politisk og teologisk forstand. De skal få dobbelt igjen for sin skam og sin vanære, og det sier ikke så rent lite.

Avsluttende betraktninger
Israels rolle i Guds frelsesplan er vanskelig å forstå både fordi at mye er skjult for oss og fordi at rollen er så paradoksal og selvmotsigende.

Herren velger seg ut et folk som ingenting er, og det har vi vanskelig for å forstå. I 5 Mosebok står det: ”Deg har Herren din Gud utvalgt av alle folkene på jorden til å være hans eiendomsfolk. Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere. For dere er det minste av alle folkene.” (5 M 7, 6-7).

Israel var ikke bare det minste av alle folkeslag, men det var trolig også et av de mest ulydige av alle folkeslag. Hos Jesaja finner vi en klagesang over Israel.

”Hvem er blind som min tjener (Israel) og døv som den budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min fortrolige venn, blind som Herrens tjener? Du har sett mye, men du tar ikke vare på det. Han har åpne ører, men han hører ikke.”

Ja, hvis noen av oss skulle ansette et menneske til å utføre et viktig oppdrag, ville vi i hvert fall ikke ansette et noen med en slik attest. Allikevel er det nettopp det som skjer. Og det vekker ettertanken.

Tanken går til et ord som vi finner i 1 Kor 1. Her blir de første kristne menigheter beskrevet – altså det nye Gudsfolket. Heller ikke denne beskrivelsen er særlig flatterende. La oss ta med noen bruddstykker:

”Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt.”
”Men det dåraktige i verden…. Det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.”
”Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Guds seg, det som ingenting er,…”

Åpenbart er det en sammenheng i Guds utvelgelse hva enten vi befinner oss i gammel- eller nytestamentlig tid. Gud utvelger seg det som ingenting er, de som ingenting kan og ingenting forstår. Dette er i virkeligheten et stort evangelium. Guds nådeshusholdning begynner så å si nederst i næringskjeden. For å få alle med seg begynner han med det minste – hva enten gjelder folk eller enkeltmennesker. Kom i hu at det var tollere og syndere som flokket seg om Jesus. Det var disse som hadde trang til å høre hans ord. Det var de mest hjelpeløse som søkte Herren. Slik var det den gangen og slik er det i dag.

Hvis vi nå, for et øyeblikk, vurderer dagens Israel politisk, så vil vi legge merke til at det er et folk som er dypt forvirret og splittet. De vet knapt opp ned på sin egen tilværelse. I israelsk politikk finnes det ingen enighet verken om mål eller midler. Det er folk som på ingen måte glimrer med sin handlekraft. Men det er altså dette folket Herren har valgt å ta seg av. Et folk som i virkeligheten ingenting er og som ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Med andre ord Israel er hva de alltid har vært, hjelpeløst. Her ligger evangeliet: Herren tar vare på alle hjelpeløse. For å anskueliggjøre dette er Israel utvalgt.

Det andre forhold som slår meg er det inderlige samfunn det er mellom Herren og hans folk. I 2 M 4, 22 tituleres Israel som Guds sønn og hans førstefødte. Dette er ord som også brukes om Jesus selv. Israels stilling innfor Guds åsyn lignes altså med Herren selv.

Videre beskrives de begge som Guds lidende tjenere. De lider begge for at Guds frelsesplan skal kunne virkeliggjøres. Oppgavene er selvsagt forskjellige, men de har klare parallelle trekk. Jesus er på en og samme tid både skyldig og uskyldig. Han er den som bærer all verdens synd, men er samtidig det Guds lam som ikke visste av synd. På samme måte er Israel skyldig som den der korsfestet sin Herre. Men samtidig er de uskyldig fordi lidelsen dypest sett skyldes menneskets fall i synd.

De har begge del i en kommende herlighet. På samme måte som Jesus ble oppreist av graven og fullendt i herlighet, skal også Israel en dag oppstå fra sin åndelige grav og bli en lovsang på jorden. Ja, ikke bare på jorden. Selv inn i evigheten bevarer Israel sin særstilling.

Det ligger et stort alvor i å erkjenne dette. Forstår vi ikke Israel, har vi et problem som troende mennesker.