Fra Kommentar-Avisa.no20. juni 2011.
Av Jan Pedersen.
I disse dager spilles "Ordet" av Kaj Munk på Den Nationale Scene i Bergen. Det har fått strålende kritikk i avisene i Oslo og Bergen. I en sum kan en si at det er underets seier over døden, der Ordet - Jesus selv- trer inn i historien og vekker opp en kvinne som døde da hun fødte nytt liv i barselsengen. Nordens store dramatiker i det forrige århundre lever i vår tid og får mennesker i tale om eksistensens innerste problem: liv og død.
Et annet skuespill som er hyperaktuelt av dikterpresten Kaj Munk, er "Han sitter ved smeltedigelen". Det ble skrevet som i feber i Berlin vinteren 1938 der Kaj Munk oppholdt seg. Han, den store Tyskland-beundrer, som lovpriste landets fostring av Martin Luther og de mange kulturpersonligheter, ble sjokkert over jødeforfølgelsen. I løpet av 4 dager er skuespillet skrevet ned. Han tar det hastig med seg til København for trykking og oppsetning på Det kgl. teater. Men nazistene i Berlin truer Danmark til ikke å sette opp skuespillet på teateret, for i så fall ville det være en uvennlig handling mot det nye Tyskland! Og danskene bøyet seg. Igjen gikk håpet til Norge, som også hadde laget en verdenspremiere av "Seieren", som var om Mussolinis erobring av Etiopia. Og Norge våget igjen. I april satte Det norske teatret i Oslo opp "Smeltedigelen", Den beste "reklamen" om at skuespillet hadde utført sin misjon, skjedde dagen etter premieren: nazistene i Oslo laget bråk med pipekonsert i teateret!
Husk at dette skuespill som egentlig er profetisk, kom et halvt år før Krystallnatten i 1938, i fredstid!! Han så det hele i bibelsk perspektiv, og da utløser det et skuespill som både var en avdekking av nazismen og samtidig satte jødeproblemet inn i en større sammenheng enn datidens begivenheter.
Selve dramaets ordlyd er hentet fra GT, fra profeten Malakias 3, 3 og brukt i salmedikter Ingemanns salme: "Den store Mester kommer…". Her fremstilles Gud som metallsmelterens ild: "Han sitter og smelter og renser sølv; han renser Levi sønner, lutrer dem som gull og sølv, så de kan frembære offergaver for Herren i rettferdighet…". Fra Levi stamme ble Israels prester valgt ut, og dette bildet brukes altså om å rense gudstjenesten. Og Ingemann mener Gud nå venter på at det enkelte menneske vil se Guds billede i sitt eget sinn.
Kaj Munk setter det hele i et enda større kristelig perspektiv: fra 2. Korinterne 9, der Gud selv ved å bruke en torn i kjødet (en sanselig smerte) forhindrer oss i å bli hovmodige av våre tanker om Gud. Paulus ba om å bli fri for dette, men Gud svarte: "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet".
Dette er noe av bakgrunnen for Kaj Munk da han skrev dramaet: jødenes kamp for å overleve og det hovmodige nazi-hjerte, som vil drepe jødene. Som teolog og prest ser også Kaj Munk noe mye mer enn øyeblikkets politiske og ideologiske kamp, han ser at hele den lange forfølgelseshistorie av jødene ikke har svekket og drept dette folket, men tvert imot har styrket dets kultur og opprettholdt deres liv. Eller for å si det rett ut: lidelsen, lutringen har styrket jødene. Hadde Kaj Munk overlevet krigen (nazistene drepte han i l944) så ville han ha sett at Gud har opprettet en stat i det land som de har ansett som sitt fedreland i Israel. Landet som Gud ga til deres fedre. Så dette er radikalt nytt i forhold til den situasjon jødene hadde da dramaet ble til i 1938. I løpet av de 10 årene som ligger imellom, forsøkte Hitler i et avsindig forsøk å utrydde jødene. FN så etter krigen at det var nødvendig å gi jødene eget land, men dette har araberne hele tiden motarbeidet og aldri godkjent.
Jødene er altså et folk som lever tross årtuseners forfølgelse, og det har preget jødene også enkeltvis, som f.eks. den kvinnelige hovedpersonen Sara Levi. Hun er oppkalt etter folkets stammor, og prestenes stamfar, men dette blir hun først klar over under forfølgelsen. Hun ble betraktet som annerledes! Slik var det også med Georg Brandes, forteller Kaj Munk. Da han første gang opplevet jøde brukt som skjellsord, spurte han sin mor om at hun kunne vise ham en jøde. Da tok hun gutten opp til et speil! Da så jo Brandes seg selv!
Men slikt gjør vi da ikke i det tolerante og demokratiske Norge anno 2011? Jødiske barn og ungdom blir vel vernet om? Spør vår undervisningsminister om dette!
Hva skyldes denne forfølgelse, spør Kaj Munk. Årsaken må ligge i jødenes religion. Folkets kultur er gjennomsyret av dens religion, men de er tross forfølgelse og lidelse Guds utvalgte folk.
Men Kaj Munk skriver dramaet som et tidsdokument i januar 1938. Hitler står på maktens tinde. Alle bøyer seg for ham, enten under tvang eller frivillig. Tre livsområder fremkaller protest: forholdet til jødene, til kirken og vitenskapen. Etter hvert som dramaet skrider frem avsløres det nazistiske tyranni. Diktaturet som fører til forfølgelse og propaganda.
Rent historisk skjer det meget og det skjer fort etter nedskrivingen av dramaet. Få måneder etter marsjerte Hitler inn i Østerrike og Tjekkoslaovakia og i september 1939 begynte felttoget mot Polen og verdenskrigen var i gang. Forandringen var så stor, at da Kaj Munk tok frem sitt manus med foreløpig tittel: "Potteskårstykket" den 16. nov. 1939, sier han: "Det er med ærbødighet jeg har gjennomlest det, og med smerte over hvordan den har formet seg den nye dag, som omtales på det siste blad, da stykket ble fullendt". Virkeligheten ble så mye verre enn det Munk skrev i dramaets sluttscene.
Men dramaet er der og det er like aktuelt i vår tid som da. I sluttscene er Føreren som skal ære den arkeologiske vitenskapsmannen, som skal motta den store prisen fra Hitler. Alt som kan stables på bena av propagandaeffekter er der med bl.a. direkte radiooverføring (TV var ikke blitt massemedium ennå) fra en praktfull aula. Da skjer det at denne arkeologen ber om å si noe til Føreren før utdelingen. Han utfordrer Føreren til å fortelle hvilket livsmål han setter høyest og hva han vil gjøre hvis sannheten en dag trådte ham for nær. Hitler svarer: "For meg er fedrelandet sannheten. Hvis på min vei til selve sannheten en eller annen sannhet vil forsinke meg, slår jeg den ned". I protest mot Føreren kaster arkeologen det potteskår, som var et bevis på at Jesus var avbildet for 2000 år siden, ned på gulvet og knuser det. Samtidig som han erklærer at han skal ta Sara Levi til ekte, og at hun er en jødinne! Hitler og alle forlater aulaen i hast, radiomikrofoner er slått av, det er stillhet og budskapet lyder til arkeologen at han får tolv timer til å komme seg bort.
Skulle vi satt inn et livsmål som er sannheten, slik nasjonalsosialismen var det for Hitler, og som sa at Tyskland er sannheten, så ville nok mange i Norge si at sannheten vår i dag er demokratiet. Det demokratiske menneske er det gode menneske. Dette er den høyeste verdi.
Kanskje vi skulle hatt en Kaj Munk i Norge i dag som minner oss om at Herren Gud sitter ved smeltedigelen.
Da dramaet var spilt i Norge kom Sverige etter. Ja, selv Danmark turde å sette det opp høsten 1938, og da hadde Kaj Munk skrevet bl.a. følgende om dramaet, som innledning i teaterheftet på Det kgl. Teater: "Jorden brenner. Det er tider i menneskehetens historie da man holder på å glemme det. En slik tid er ikke vår. Minst 7 dager i hver uke får vi merke at vi er kastet inn i et sprakende og sydende bål.
Er det undergangens flammer som omspenner oss? Vi vet det ikke.". "Jorden er i smeltedigelen". Og så avslutter han med ordene: "Han sitter ved smeltedigelen, gjør Mesterens egen Sønn. Ved menneskehetens som ved det enkelte menneskes".
Etter krigen er skuespillet oppført blant annet i Tyskland. Hvorfor? Jo, de har nok hatt behov for oppgjør med seg selv, med nazismen, med Hitler, med menneskeforakten og jødehatet.
I vår tid der jødehatet vokser i Norge, ville det vært riktig at Kaj Munk kom til orde med "Han sitter ved smeltedigelen".
