Fra Ordetogisrael.no19. oktober 2008.
Av Per Haakonsen.
(Som pdf-fil her. )
1. Israel var Guds folk i gammeltestamentlig tid, det er vi alle enige om.
Men langt fra alle vil være enige i at Israel er Guds folk også i nytestamentlig tid. De fleste vil nok si at jødene av i dag er å forstå på lik linje med andre folkeslag og staten Israel på lik linje med andre stater. Israels særstilling er visket helt bort.
Den alminnelige forståelse av jødene som folk, er nok farvet av Midt-Østen konflikten. Toneangivende kretser både her hos oss og i den vestlige verden, er ytterst kritiske til staten Israel. Mange er blitt sittende igjen med en negativ innstilling – ikke bare til staten Israel – men også til jødene som folk. Hvor negativ denne holdningen er, fikk vi demonstrert i Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten i august 2006.
Her heter det:
”Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk. .. Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme.”
Å hevde at jødene er Guds utvalgte folk, er altså en forbrytelse mot menneskeheten, ja, det er bent frem rasisme. Dessverre viste påfølgende gallup at denne forståelsen av Israel hadde stor tilslutning i det norske folk.
2. Men ikke bare verdslige mennesker stiller seg negativt til jødene, også kristenfolket er sterkt påvirket av tidsånden.
Åpenbart føler også kristne mennesker det maktpåliggende å være politisk korrekte. Få er villige til å stå på bibelske standpunkter – i denne saken som i så mange andre saker. Den som tar Israel i forsvar under henvisning til Bibelen, blir satt i skammekroken, og der er det selvsagt ingen som ønsker å stå.
Det er ikke nok at folks alminnelige holdning til jødene er preget av antisemittisme. Verre er det at den kristne kirke har oppfatninger som trekker i samme retning. Jeg tenker da spesielt på den såkalte "erstatningsteologi", som går ut på at kirken har erstattet det jødiske folket. De løfter og det kall som Israel fikk i den gamle pakts tid, er nå overført på kirken. Det er kirken som er det nye Gudsfolket.
Som en praktisk konsekvens av dette synet, har kirken forfulgt jødene opp gjennom århundrene. Det er et stort og stygt kapittel i kirkens historie. I vår tid kommer kirkens anti-jødiske holdning spesielt til syne i Midt-Østen konflikten. Jeg tenker da på rekken av biskoper og kirkeledere som i tur og orden har besøkt Israel – ikke for å gi uttrykk for sin sympati med jødene, men med jødenes fiender. Siste par ut i så måte var Baasland og Byfuglien som stemplet Israel som en apartheidstat. Intet mindre.
Parallelt med "erstatningsteologien" har vi også et annet teologisk fenomen som heter den historisk-kritiske forskningsmetode. Dette er et samlebegrep for en lang rekke forskningsteknikker, som i sum får den konsekvens at Det gamle Testamentet blir desavuert. Det blir mindre verd sett i lys av Det nye Testamentet.
De løftene som ble gitt til Israel i Det gamle Testamentet, kan ikke lenger forståes etter sitt historiske innhold. I lys av Det nye Testamentet blir løftene til bilder, tegn og symboler på noe annet. De må forståes etter sin åndelige betydning sies det, hva det nå enn måtte være.
I sum betyr dette at Israel som historisk fenomen isoleres til Det gamle Testamentet. Folket og landet har ingen funksjon i Guds åpenbaringshistorie i nytestamentlig tid. Israel befinner seg på et frelseshistorisk sidespor, sier teologene.
Det springende punktet i dagens teologi er forståelsen av Det gamle Testamentet. For oss er dette viktig. For det er her - i Det gamle Testamentet – at vi finner løftene til Israel. Setter vi strek over Det gamle Testamentet, har vi også satt strek over løftene til Israel.
Men ingen behøver å være i tvil. For Bibelen skal selvsagt leses og forståes etter sin ordlyd. Det gjelder både Det gamle og nye Testamentet. Hele Bibelen er Guds ord. Og da er vitnesbyrdet klart: Israel er Guds folk fra evighet og til evighet. Israels særstilling som Guds folk kommer aldri til å bli rokket. Selv inn i evigheten, i den nye himmel og på den nye jord, beholder Israel sin særstilling.
3. Israel betegnes i Bibelen som Guds tjener.
Som kristne er vi alle Guds tjenere, men Israel er den eneste som har denne betegnelsen som folk. Israel er på en enestående måte et Guds redskap, og vil forbli det gjennom hele frelseshistorien.
Vi skal legge merke til at det er et uløselig bånd mellom Jesus Messias og hans folk. De er på en måte knyttet sammen i et skjebnefelleskap der begge parters gjerninger er avhengig av hverandre. De har parallelle oppgaver i Guds frelsesplan – ikke de samme oppgavene – men oppgaver som forutsetter hverandre for at Guds råd til frelse skal kunne virkeliggjøres.
Det er et fellestrekk som er slående. På samme måte som Jesus var både skyldig og uskyldig på en og samme tid, så er også Israel det samme. Jesus var skyldig fordi han bar alle menneskers skyld, og for det ble han forlatt av Gud og støtt ned i dødsriket, det vil si fortapelsen. Han gikk fortapt i ditt og mitt sted. Men samtidig var han det Guds lam som ikke visste av synd. Derfor ble han oppreist av graven til alle menneskers rettferdiggjørelse.
Den samme dobbelthet går igjen med Israel – også det er både skyldig og uskyldig. Israel var skyldig i å korsfeste sin Messias. Det var jødenes vantro som ytre sett brakte Jesus på korset. Men samtidig var dette en gjerning som Bibelen forutser.
Allerede 1000 år før dette skjer, skriver David i Salme 22 om en lidende frelser som blir korsfestet av sitt folk. Det var et oppdrag som Herren i sitt råd hadde lagt på det, og som folket ikke hadde mulighet for å unndra seg. I den forstand var jødene uskyldig.
I det følgende skal vi se på disse momentene i tur og orden:
- Først utvelgelsen og løftene i Det gamle Testamentet, og dernest hvorledes Paulus ser på disse i henhold til Romerbrevet.
- Så skal vi fokusere på Jesu lidelseshistorie for der å forstå rekkevidden av jødefolkets medvirkning.
- Til slutt skal vi se på den betydning jødenes forherdelse hadde for misjonen, og den virkningen jødenes omvendelse vil få for folkeslagene.
4. Utvelgelsen av Israel som Guds folk skjer ved at Herren kaller tre personer: Abraham, Isak og Jakob - patriarkene.
Disse får tre løfter: De får et løfte om land, et løfte om at de skal bli til et stort folk – så tallrik som stjernene på himmelen og for det tredje får de velsignelsen. Velsignelsen innebærer et løfte om at Herren vil bevare dem som folk alltid. Vi leser om dette i 1. Mosebok fra kapittel 12 og utover.
Israels utvelgelse hviler på disse tre løftene: landløftet, ætteløftet og velsignelsen. Det spesielle med disse løftene er at de er nådeløfter. Det vil si at det er ubetingede løfter fra Herrens side. Det kreves ingen motytelse. Det er ikke noe Israel skal gjøre eller være, for at Herren skal stå ved sine løfter. Dette i motsetning til Moseloven der Herren krever noe til gjengjeld for sin velsignelse. Men Abrahams-pakten er en ensidig forpliktelse. Herren har ikke forpliktet andre enn seg selv.
Dette er det viktig å forstå og viktig å fastholde. For vi vet at Israel var ulydig gjennom store deler av den Gamle pakts tid.
"Hvem er blind uten min tjener og døv som den budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min fortrolige venn, blind som Herrens tjener? Du har sett mye, men du tar ikke vare på det."
Slik klager Herren over Israel i Jesaja kapittel 42.
Profetene advarte folket gang på gang og sa at Gud kom til å straffe folket for dets ondskap. Men Israel svarte: Vi vil være som hedningene, som folkene rundt om i landene! Vi vil dyrke tre og stein.
Det som er viktig å fastholde her, er at Israels ulydighet ikke rokker ved dette folkets utvelgelse. Herren visste at dette folket var troløs, at det var en overtreder fra mors liv av, slik det står hos Jesaja (48,8). Men så står det at Herren vil rense det og prøve det i lidelsens ovn.
Israel fikk føle Herrens vrede da Nordriket gikk tapt under Assyrerne og Sydriket gikk tapt under Babylonerne.
Men Guds ord sier:
”I et lite øyeblikk forlot jeg deg, men med stor barmhjertighet vil jeg samle deg." "Min vrede strømmet over, …, men med evig miskunn forbarmer jeg meg over deg.” Jes. 54,7-8
Herren straffer sitt folk og han kan skjule sitt åsyn, men han forlater ikke Israel. Herren lar sin vrede få fritt rom, men han forkaster ikke.
Herrens pakt med Abraham, Isak og Jakob står fast til evig tid, for tusen slekter, leser vi 1. Krønikebok 16. Og her nevnes landløftet spesielt. Kana’ans land er gitt Israel til arvedel. Det vil aldri komme noen tid hvor Kana’an opphører å være Israels land.
Herren viser til naturlovene i skaperverket for å understreke hvor sikker Israels utvelgelse er.
”Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager.”
Like sikkert som havets bølger slår mot stranden, like sikkert som natt avløses av dag, like sikker er også Israels utvelgelse. Så lenge verden består, vil det aldri komme noen tid da Israels utvelgelse opphører. Dette er budskapet hos Jeremias (kap. 31).
5. Romerbrevet bekrefter til fulle at løftene til patriarkene står ved lag.
Ikke slik at vi trenger noen bekreftelse av Det nye Testamentet for å tro det som står skrevet i Det gamle, slik mange hevder. Men det er nyttig å fastslå at Paulus forstår Det gamle Testamentet etter sin ordlyd. Han foretar ingen åndeliggjøring av løftene.
Fullførelsen av frelsesverket innebærer heller ikke at vi er kommet opp på et nytt og høyere åpenbaringstrinn, som gjør løftene til Israel uaktuell. Tvert om. Israels ulydighet rokker ikke ved dette folkets fortsatte utvelgelse.
Etter at jødene hadde forkastet sin Messias, var det jo en nærliggende tanke at Gud til gjengjeld forkastet Israel. Særlig blant de hedningekristne kom dette til uttrykk. Dere har myrdet den rettferdige, sa Justin Martyr. Gud hater dere, sa Chrysostomos. At Israel skulle være forlatt av Gud, dannet opptakten til den såkalte "erstatningsteologi" som vi nevnte innledningsvis.
Det er likesom apostelen Paulus må ha forstått at denne utviklingen i kirken ville komme. Han bruker hele tre kapitler i Romerbrevet for å advare de hedningekristne mot selvgodhet, og til å begrunne jødenes fortsatte særstilling som Guds utvalgte folk.
Paulus begynner Romerbrevets 11. kapittel med å stille spørsmålet: ”Har da Gud forkastet sitt folk?” Han stiller spørsmålet utelukkende for å avvise det. ”Langt derifra!” "Gud har ikke forkastet sitt folk som han forut kjente". De er rett nok blitt forherdet, men de er ikke forkastet. En rest er blitt tilbake, det er de syv tusen som ikke har bøyd kne for Ba’al. På denne resten vil Herren bygge sin fortsatte utvelgelse på.
Gud kan ikke forkaste et folk som han forut kjente, sier Paulus. Det vil si at han har vedkjent seg dette folket fra evighet av og derfor ikke kan forkaste det. Hvordan det, kan vi spørre?
Jo, sier Paulus:
”De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene.”
Paulus peker på de gaver og det kall som dette folket har fått i henhold til Abrahams-pakten. Selv om folket har gått seg vill, er det ikke slik at ”Gud angrer sine nådegaver og sitt kall” (Rom.11,29). De er elsket for fedrenes skyld.
At de er elsket for fedrenes skyld, betyr at Gud kan ikke gå tilbake på noe som han har lovt. Derfor er Israel fortsatt å forstå som Guds utvalgte folk.
Hvis det var slik at Israels stilling i nytestamentlig tid hadde forandret seg, at Gudsforholdet ikke lenger var det samme som før, må vi ha lov til å anta at Det nye Testamentet hadde gjort oppmerksom på det. Men det motsatte er tilfelle.
Etter sin oppstandelse bebreider Jesus Emmaus-vandrerne for at de er så trege til å tro alt det som står i Skriften – det vil si Det gamle Testamentet. Han er ikke kommet for å oppheve Loven og Profetene – altså Det gamle Testamentet – men for å oppfylle. Det gamle Testamentet er med andre ord ikke kommet i noen annen stilling etter at frelsesverket er fullført. Følgelig er heller ikke løftene til Israel rokket. Utvelgelsen ligger fast også i nytestamentlig tid. Det er Det nye Testamentets eget vitnesbyrd.
6. Jødenes rolle i Jesu lidelseshistorie.
Vi sa innledningsvis at Israel går i det sporet som Herren i sitt råd hadde trukket opp. De forkastet sin Messias, fordi de måtte det. Det var noe som var forutbestemt. Ikke alle liker ordet forutbestemt, teologene foretrekker å tale om Guds forutviten. Vel, dette er en diskusjon som vi må la ligge.
Når Paulus i Romerbrevet forklarer det som har skjedd sier han at ”Gud gav dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører,…” Gud gav dem! Her skjer altså noe som var bestemt i Guds råd. Det var en gudvillet bestemmelse at jødene skulle forherde seg. Det er denne forherdelsen som bringer Jesus på korset.
I 2. Korinterbrev kapittel 3 skriver han, at deres sinn er blitt forherdet fordi det ligger et dekke over deres hjerter når de leser den gamle pakt. At det ligger et dekke over deres hjerter, betyr at de har fått en forståelse av Det gamle Testamentet, som ikke gjør dem mottakelig for Jesu frelsergjerning. At dette er tilfelle, går også klart frem av de stridssamtaler Jesus hadde med fariseerne.
Men Paulus er ikke alene om å se at jødefolket går i ferdiglagte gjerninger. Apostelen Peter skriver om sine landsmenn at de ”snublet ved sin vantro mot Ordet – til det er de også satt.” (1. Pet. 2,8). Her slår Peter først fast at det var jødenes vantro, som førte til at de forkastet sin Messias. Men så tilføyer han de voldsomme ordene at ”til det er de også satt”. I andre bibeloversettelser står det at dette var deres ”bestemmelse”. Det var altså meningen at de skulle gjøre det de gjorde.
Den samme tanken går igjen i Peters store Pinsetale. Her heter det at Jesus ”ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten”. (Gjern. 2,23) Det var rett nok jødene som slo ham i hjel, sier Peter, men det som skjedde, var bestemt i Guds råd.
Hva sier så Jesus selv?
I Getsemane hugger Peter øret av yppersteprestens tjener. Han får en reprimande av Jesus: tror du ikke at jeg kunne be min Far sende meg mer enn tolv legioner engler? Og så kommer det: ”Men hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, at så må skje?... Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle bli oppfylt.” (Mt. 26,54f.)
Det som nå skjer i Getsemane og på Golgata, er en oppfyllelse av profetiene. For der – i Skriftene - står hans lidelse og død forutsagt. Det betyr at om jødene ikke hadde forfulgt ham og korsfestet ham, ville profetiene heller ikke ha blitt oppfylt. Og var ikke profetiene blitt oppfylt, ville Det gamle Testamentet ha mistet sin troverdighet. Jødenes rolle var med andre ord nødvendig.
7. Hva er det så som står profetert i Det gamle Testamentet?
Det kan være nyttig med en rask repetisjon.
Vi har allerede nevnt Salme 22, salmen som begynner med ordene: ”Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?” Det var denne salmen Jesus ba på korset. Salmen beskriver Messias lidelse som en korsfestelse. Og det er ganske utrolig når vi vet at korsfestelse ikke var en kjent henrettelsesmetode på denne tiden.
Men foruten han som lider på korset, sier Salmen også noe om dem som står omkring: ”De stirrer, de ser på meg med skadefryd.” Det står til og med noe om hva disse menneskene sier.
De rister på hodet og spotter ham og sier:
"Sett din vei i Herrens hånd! La han redde ham! Han skal utfri ham siden han har behag i ham.”
Evangeliene beretter om at det var akkurat dette som skjedde på Langfredag. Fariseerne og de skriftlærde stod der ved korset og spottet Jesus. Det gjorde de med ordene fra Salme 37,5, akkurat som forutsagt.
Høydepunktet i Jesu lidelseshistorie er altså utførlig beskrevet 1000 år før det skjer. Det sier oss noe om at det i Guds råd, fra tidenes morgen, ble lagt en plan for å tilveiebringe menneskets frelse. Guds sønn måtte ofres, og Gud måtte ha noen som kunne medvirke til dette. Hvem var nærmere til det enn nettopp hans eget folk?
Korsfestelsen er også nevnt flere andre steder i Bibelen. Sakarias skriver at ”de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget.” Jødene skal skue opp til ham som de har korsfestet. Det kommer først skje på den dagen de vender om. Men det interessante er at den Messias de venter på, blir omtalt som den de har gjennomstunget.
I 4. Mosebok finner vi beretningen om Moses som henger opp en kobberslange på en stang. Hver den som blir bitt og ser på den skal få leve. Jesus bruker dette som et bilde på sin egen lidelse og død.
”Slik skal Menneskesønnen bli opphøyet for at hver den som tror på ham skal ha evig liv.” Det skjer i samtalen med Nikodemus (Joh. 3,1-21).
Korsfestelsen var ingen arbeidsulykke. Det var ingen impulshandling eller tilfeldighet, som brakte Jesus på korset. Jesus lider i henhold til Skriftene. Ved sin lidelse og død oppfyller han profetiene i Det gamle Testamentet. Han tilveiebringer menneskenes frelse. Dertil var han også kommet.
8. Vi må også nevne at foruten omtalen av selve korsfestelsen, taler Det gamle Testamentet også om en lidende Messias.
At Messias skulle lide, var jo blant de ting jødene ikke kunne forstå. Selv blant disiplene satt dette langt inne. Peter tok jo Jesus til side for å tale ham til rette, når Jesus prøvde å forklare disiplene at han måtte dra opp til Jerusalem for der å lide og dø.
Den lidende Messias finner vi best beskrevet hos Jesaja i sangene om Guds lidende tjener, kapitlene 49 til 53.
”Min rygg bød jeg frem til dem som slo, og mine kinner til dem som rykket meg i skjegget. Mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt.” (Jes. 50,6)
”Så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske.” (Jes. 50,6 og 52,14)
Kapittel 53 taler om ”en smertens mann”, en som var forlatt og foraktet av mennesker.
”Men det behaget Herren å knuse ham… Ved trengsel og dom ble han revet bort…”
Jesus ble ikke tatt imot av sitt folk. Tvert om de håner og forfølger ham. Men så står det altså at det var Herren som behaget å knuse ham. Det var ikke noe som jødene tok seg til. For en bestemmelse var fattet i Guds råd, og Jesaja uttrykker dette 700 år før det skjer.
Ikke alle har fått med seg innledningen til kapittel 53, som begynner slik:
”Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart?.. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. …og vi aktet ham for intet.”
Her står det svart på hvitt at når Messias kommer, vil han bli aktet for intet. Han vil bli avvist av sine egne, akkurat som Johannes sier: ”Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham”. Nok en gang blir inntrykket bekreftet, her er det noe som er forutbestemt. Her blir jødene tillagt en rolle enten de vil eller ikke.
Så vel Jesu lidelse som jødenes medvirkning er altså utførlig profetert i Det gamle Testamentet. Det er to roller som på en måte er vevet inn i hverandre og som er nødvendig for at frelsesverket skal kunne fullføres.
En Messias-troende jøde formulerte det en gang slik:
”Det ble dessverre vår jobb å spille skurken i dramaet på Golgata.” Det tror jeg er en meget korrekt bibelforståelse.
9. Det er ikke jødene, men menneskets synd som driver Jesus på korset.
Det skjer noe i Guds folk som jødene ikke har kontroll med og som de heller ikke forstår. Gud holder oppgjør med Djevelens makt. Nå skal denne verdens fyrste støtes ut, sier Jesus om sin egen gjerning. Nå var den time kommet, da den makt som Djevelen fikk over menneskeslekten gjennom syndefallet, skulle knuses.
Vi leser om syndefallet i 1. Mosebok 3. kapittel. Her sier Gud Herren til slangen:
”Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode og du skal knuse hans hæl.”
Kvinnens ætt, det er Messias. Han representerer menneskeslekten, og som menneske skal han knuse Slangens hode. Det er en profeti om at syndefallet i Edens have en dag skal overvinnes. Det skjer på korset. Da er det fullbrakt.
Men seieren har sin pris, for slangen skal ”knuse hans hæl”. Allerede her – i Bibelens første evangelium - kommer varslet om at det er seier gjennom lidelse.
Beretningen om syndefallet viser oss at det er ikke jødenes ulydighet som bringer Jesus på korset, men menneskets synd. Det Adam og Evas ulydighet, menneskeslektens synd og skyld, som gjør dette offer nødvendig.
På det historiske plan, på det utvortes plan, ble korset reist på Golgata i jødenes hovedstad Jerusalem. Men i åndelige forstand, ble det reist allerede i Paradisets have.
I det ytre er det jødenes rop på ”korsfest” som bringer Jesus på korset. Men på det indre plan er det Jesu kamp mot Djevelens makt som råder. Jesus må være det Adam og Eva ikke var, og det er nettopp dette Djevelen prøver å forhindre. Til denne kampen blir jødene bare tilskuere. Eller for å si det mer riktig – de er ikke en gang klar over at denne kampen foregår.
10. Jødenes fall er blitt en rikdom for verden.
Frelsesverket skjer i jødefolket og vi kan si med jødefolkets ufrivillige medvirkning. Ingen hadde spurt dem om de ville være Guds folk, langt mindre om de ville medvirke til gjennomføringen av Guds frelsesgjerninger. Vi kan si at dette er den uskyldige siden ved jødene.
Men jødefolkets medvirkning har også en annen side. Deres avvisning av Jesus som Messias, førte til at evangeliet ble spredd til alle folkeslag. Det er jødenes vantro som blir foranledningen til at evangeliet blir spredt blant alle verdens folkeslag. Paulus skriver at ”ved deres fall er frelsen kommet til hedningene..” ”deres fall er blitt til en rikdom for verden.”
Verden er blitt forlikt med Gud ved at jødene har forkastet evangeliet. Det er som om Paulus har fått et glimt inn i Den høyestes rådslutning. Han ser Guds finger i det som skjer og han ser Guds frelsesplan med verden.
Men sier Paulus, jødenes forherdelse er bare en midlertidig tilstand. For når ”hedningenes fylde er kommet inn”, skal hele Israel bli frelst. Det kommer en tid da ordet vender tilbake til Israel. Da skal de igjen bli innpodet i sitt eget oljetre, og det dekket som ligger over jødenes hjerter bli fjernet. Men frem til dette skjer, skal altså evangeliet, misjonen, gå sin gang.
Vi er altså vitne til en guddommelig strategi der jødenes avvisning av evangeliet har frelseshistorisk betydning. Paulus skriver at det er for vår skyld at jødene er blitt fiender av evangeliet. Det synes altså å være en forutsetning for evangeliets gang at jødene i utgangspunktet avviser det. For jødene må jo dette bli en selsom opplevelse. For de blir jo tilskuere til at verden antar ”deres” religion. Men slik må det altså være.
Gud har en plan for at hans ord skal nå alle verdens mennesker og denne planen synes å forutsette jødenes forherdelse. Dette sier oss noe om jødenes fortsatte rolle i Guds frelsesplan. Jødene lider for vår skyld.
11. Det kunne være interessent å stille spørsmålet: Hva om jødene hadde antatt Jesus som Messias? Hva da med misjonen?
Hvis vi kunne tenke oss at jødene som folk hadde antatt Jesus som Messias fra begynnelsen av, så ville evangeliet ha blitt en del av den jødiske religion. De hedninger – det vil si ikke-jøder – som ønsket å tro på Jesus, måtte i praksis ha omvendt seg til den jødiske religion. De måtte opptaes i det jødiske folkefellesskap og forplikte seg på Moseloven og omskjærelsen.
At dette ikke bare er en tenkt mulighet men en realitet, går klart frem av Galaterbrevet. Her må Paulus ta et oppgjør med de såkalte judaister – det vil si jøder som var kommet til tro på Jesus som Messias. Disse resonnerte helt i tråd med sin jødiske arv, når de forfektet at de hedningekristne måtte anta Moseloven med alt hva den inneholdt av regler og bestemmelser.
Paulus bryter radikalt med judaistenes lovtenkning. Han setter Moseloven, gjerningene og omskjærelsen til side og forkynner frelse utelukkende på grunnlag av tro. De jødiske forordninger etter Moseloven ble dermed ingen hindring for hedningemisjonen.
Vi må ha lov til å tro at Herren har ordnet det slik at hvert folk og hver nasjon skal få lov til å ta imot evangeliet på sine egne premisser. Hvert folkeslag har sin historie, sin kultur og sin tradisjon. Evangeliet må innpasses i dette for at folkene skal få et eiendoms-forhold til det. Slik må det være om evangeliet skal få gjennomslag.
Det ser ut for å ha være en guddommelig tanke at evangeliet skal få utbre seg på sine egne premisser. Ordet alene skal være virkekraftig og uavhengig av nasjonal opprinnelse. Men for å få dette til, måtte jødene settes ut av spill. Det måtte legges et dekke over deres hjerter, som Paulus sier. Så i stedet for å klandre jødene, burde vi heller dvele ved hva vår frelse har kostet dette folket.
12. Jødene skal bli et lys for verden.
En av vår tids store forkynnere – Øivind Andersen – kunne si at det største som Israel skal gjøre, fremdeles hører fremtiden til. Herren har utvalgt seg et folk for også å bruke det i den tiden som ligger foran oss. Men her er mye skjult. Herren har ikke gitt oss å se inn i alle ting. Men noe er åpenbart. Israel skal bli et lys for verden den dagen de vender om. Det skal følge en stor velsignelse med Israels omvendelse.
Forbannelsen over Israel kommer gradvis til å vike. Vi leser om dette hos Esekiel kapittel 37 om de tørre ben. Disse ben er Israels hus. Først samles de inn og blir til ett legeme – det vil si en nasjon. Dernest kommer det ånde i dem, så de blir levende. Det vil si at Israel blir en kristen nasjon, slik også Paulus sier det. Dit er vi ikke kommet i dag, men vi er trolig ikke langt unna.
Når det skjer, skal Israels sørgedager være til ende. Jesaja skriver (kap. 60-62):
”Dere skal få dobbelt gjengjeld for deres skam, og de som led vanære, skal nå juble over sin lodd. Alle som ser dem, skal kjenne at de er en ætt som Herren har velsignet. Sønner av dem som har plaget deg, skal komme og bøye seg for deg. Alle de som har foraktet deg, skal kaste seg ned for dine føtter. ..”
Blant jordens folkeslag skal det skje en fullstendig omvurdering av Israel. Fra å være foraktet skal de nå bli tiljublet. Jerusalem skal bli en lovsang på jorden, ikke en løftestein som nå. Israel skal få en posisjon som verdens åndelige midtpunkt.
Det som skjer med Israel blir også et vitnesbyrd for alle jordens mennesker. Han bruker sitt folk for å åpenbare seg selv for verden. Israels omvendelse blir et vekkerrop og et vitnesbyrd om den levende Gud.
13. Vi skal oppsummere.
Pakten med Abraham, Isak og Jakob er en nådepakt. Herren har ikke forpliktet andre enn seg selv. Det spørres ikke etter noen motytelse fra Israels side. Derfor kan heller ikke Israels ulydighet rokke ved pakten.
Gud har ikke forkastet sitt folk, sier Paulus. Det har rett nok forherdet seg, men de er ikke forkastet. Løftene til fedrene står fortsatt ved lag. Gud angrer ikke på sine nådegaver og sitt kall.
Jødene forkastet sin Messias fordi de måtte det. De snublet i vantro mot ordet, sier Peter, og til det var de også satt. "Vi aktet ham for intet", sier Jesaja. Jødene gikk i det spor som forut var lagt ferdig for dem.
Korset reises i åndelig forstand ikke på Golgata men i Paradisets have. Det var jødenes lodd å være mellommann i oppgjøret mellom Gud og Satan når syndefallet skulle utsones.
Jødene forherder seg mot evangeliet, men deres fall blir til frelse for hedningene. Men når hedningenes fylde er kommet inn, skal hele Israel bli frelst. Jødenes omvendelse blir et vekkerrop for alle verdens mennesker.
Herren bruker Israel i sin frelsesplan, først i gammel-testamentlig tid, så for å gjennomføre selve forsoningen og dernest for å kalle menneskene til omvendelse og frelse så lenge verden består.
Israel er Guds særskilte redskap fra evighet og til evighet.
