Fra Bibelsk Tro.Nr. 4 - 2006.
Av Kristian Fagerli.
Vi gjengir her kapittel 28 fra Kristian Fagerlis bok: “Mot kveld”.
Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil folkeslagenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: "Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob", Rom 11,25-26.
Gud handler ikke likt med alle enkeltmennesker. Han kaller mennesker inn i sitt rike på mange forskjellige måter, og fører dem til Kristus på de underligste veier og omveier. Gud handler heller ikke likt med alle folkeslagene.
Gud handler helt spesielt med jødene, både når han slår og når han leger: Ingen har blitt dømt og tuktet som dem. Og ingen skal bli frelst som dem. Ikke noe folk ble ved hans første komme ført til fall som dem. Og ikke noe folk skal ved hans andre komme bli oppreist som dem. Deres utvelgelse bekreftes, både når Herren fører ned i dødsriket, og når han fører opp derfra.
Vi leste at Antikrist samlet hele verden til krig mot jødene og mot Jerusalem. En slik enhet og enighet hos alle verdens nasjoner og folk har før vært ukjent. Men motstanden og hatet mot Kristus og hans folk samler og forener enda en gang det som egentlig er gamle fiender. I dag stoler jødene på sitt forsvar, og bruker årlig 40 % av sine ressurser på å være på vakt.
Den dagen denne store hæren fra alle verdenshjørner kommer, skal 40 % ikke være nok. Selv 100 % ville ikke ha vært nok. Ingenting kan redde dem. Israels hær skal bli til-intetgjort og landet inntatt.
De fikk sitt land, nettopp for å ha et sted der de kunne være trygge. Nå er det inntatt! De bygde opp en av verdens mest effektive hærer nettopp for å kunne leve i fred innenfor sine egne grenser. Nå er hæren knust. Det var nettopp den de hadde satt sin lit til! Den var deres håp, deres borg, deres trøst, deres tilflukt. Nå er det ikke lenger noen hær. Ryggen er brukket. Portene åpne. Fienden er overalt. Alt håp skal være ute, for det er ingenting igjen. Bare en åpen avgrunn.
Dan. 7,21 forteller den usminkede sannhet at Anti-krist skal overvinne dem. Men det som synes å være slutten, er ikke slutten! Det er begynnelsen! For Antikrists seier over gudsfolket varer bare “inntil den gamle av dager kom”, v. 22!
Herren selv skal stige ned, og komme sitt folk til unnsetning akkurat da det menneskelig talt ikke er noe igjen å regne med eller trøste seg til! Sak. 14,2 sier det slik: "For jeg vil samle alle hedningefolkene til krig mot Jerusalem. Byen skal bli inntatt, husene plyndret, og kvinnene bli skjendet. Halvdelen av byen skal måtte gå i landflyktighet, men resten av folket skal ikke bli utryddet av byen".
Da, da skal hans føtter stå på Oljeberget!
For avsnittet fortsetter slik: "For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før har stridd på kampens dag. På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst", Sak. 14,3-4.
Når alt håp er ute, skal de i omvendelsens nød og smerte rope til Herren. Og han skal komme til sitt folk. Mektig. Synlig. En konkret inngripen. “Som han før har stridd”.
Gamle Simon fikk fysisk se Jesus, og det ble forløst et nytt vitnesbyrd om å ha sett Herrens frelse. Tomas kalles tvileren. Det er ikke riktig. En tviler vil tro, men greier det ikke. Tomas ville ikke tro, det sier han rett ut. Han var en vantro, og blir refset av Jesus. Likevel får den vantro jøden Tomas ekstraundervisning og spesialbehandling. Han fikk se sårmerkene til den oppstandne, og også hos ham førte det til et nytt vitnemål lagt ned både i hjerte og munn: min Herre og min Gud.
Paulus ble frelst ved å få møte og se Jesus. Den harde, ubotferdige jøde som ikke ville og ikke kunne tro, ble presset ned på kne og ned til jorden der utenfor Damaskus. Alt ble forandret etter det møtet og den åpenbaringen.
Noe av dette skal altså nå skje med det jødiske folk. Det nye er altså ikke at Jesus fysisk åpenbarer seg for noen, og at dette fører til frelse.
Det nye er at det nå skjer med et helt folk!
Det nye er den fysiske rekkevidden og omfanget! Hva leste vi i Rom. 11,26? Jo dette: Slik skal hele Israel, altså hele folket bli frelst. Og det var akkurat det Jesus forutsa da han slo fast at Jerusalem igjen skulle få se ham: "Se, huset deres skal bli liggende øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!" Mat. 23,38-39.
Den gangen han sa dette, kom han på en eselfole. Nå skal han komme på en hvit hest, Åp. 19,11-14. Nå skal de igjen få se ham, og derfor skal hyllingsropet fra palme-søndag igjen lyde! Perioden med forherdelse og åndelig blindhet skal nå være over, og evangeliet skal ikke lenger være skjult for deres øyne! For da skal dekket tas bort så de kan se! Og de skal nettopp se opp til ham, og stråle av glede! Hele Jerusalem, Sions datter, hele folket. Et helt folk på en dag og på en gang, Jes. 66,8!
Vekkelsen skal bli så ekstraordinær, og de frelste enkeltmennesker så mange, at det kan sies med rette at det er hele folket. Som hele folket, med få unntak, i dag er forherdet, skal hele folket da bli frelst. Og vi leser igjen de to herlige versene:"Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget". … "På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet", Sak. 12,10, 13,1.
Det blir en begivenhet som verden aldri før har sett maken til:
Det blir igjen julenatt. For Messias kommer også nå til syne, fysisk, i kjøtt og blod på vår jord.Det blir igjen palme-søndag. For Messias kommer også nå fra Oljeberget, inn til den gamle stad som Konge, og Sions datter, hans folk, skal se ham, motta ham og hylle ham som Davids sønn. Også denne gangen skal de rope “Velsignet være han som kommer i Herrens navn!” Det blir igjen skjærtorsdag. For Messias skal rydde ut all surdeig, all ugudelighet og all urenhet fra Jakob, så Israels tempel og hus igjen blir skirt og rent, og han skal på ny holde måltid med sine nærmeste i det inderlige bord- og brorsfellesskap.
Det blir igjen langfredag. For Golgatas naglemerker hos Jesus er så tydelige og så framtredende, at han denne dag kort og godt kalles “han som de har gjennomstunget”. Og den gamle innskriften fra korset skal hviskes fra munn til munn, den skal vibrere i luften og begynne å synge og tone i alle hjerter: dette er Yeshua fra Nasaret, jødenes konge.
Det blir igjen påskedag. For Han som kommer, er den oppstandne og herliggjorte, full av makt og full av kraft. Derfor skal romerne og verdensrikets soldater også denne gangen kaste seg ned i redsel og avmakt overfor oppstandelsens og den oppstandnes veldige krefter.
Det blir igjen pinsedag. For Han skal igjen utgyde sin Ånd over sitt folk, over sønner og døtre, over unge og gamle, og gjenfødelsesunderet skal skje i mange, mange tusen hjerter.
Det blir i sannhet en høytidsdag.En sammensmeltning av alle høytider og alle begivenheter, alt samlet på en dag. I ett øyeblikk øses alle velsignelsene ut over gudsfolket, til nyskapelse og gjenfødelse. Og den gamle profeti om Lammet, om den lidende Messias, fra Jesaja 53 skal begynne å funkle for jødene.
I innledningen til dette kapitlet står det slik i den Bibel jeg som gutt fikk fra mor og far: “Profeten lar fremtidens Israel, som har omvendt sig til Messias, bekjenne at det fordum i vantro har foraktet og forkastet ham for hans ringe skikkelses og dype fornedrelses skyld, 1-3, men nu er kommet til den overbevisning at han ikke har lidt for sin egen, men for dets misgjernings skyld, og til dets frelse, 4-6.”
"Hvem trodde det budskap vi hørte? Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham.Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham?" Fra Jes. 53.
Det klinger en tone av vemod i disse versene: Hvem tenkte i hans tid at det var slik det hele hang sammen? Og leser vi i Sak. 12 om tilstanden i Jerusalem etter slaget, ser vi et underlig skue: En slagen hær på utsiden. Og et gråtende folk på innsiden. Hvem har egentlig vunnet denne krigen? Når Herren griper inn, er det én og bare én som blir stor.
Jødene skal gråte.
De skal gråte som kvinnen i Simons hus. Hun gråt – i sorg og anger over sin synd, og over de mange spilte år. Hun gråt – i skjelvende takknemlighet til ham, som tross hennes utroskap var full av nåde og sannhet. Og denne Abrahams datter fikk knele ned hos ham som vet alt, og likevel ikke fordømmer. Hos ham som uten å unnskylde noe likevel forlater alt.
Og hun gråt og gråt. Og Jesus lot henne gråte, gråte det ut, alt det vonde som hadde samlet seg i hennes sjel, som en hard, svart klump, over lang, lang tid. Slik skal Abrahams barn, Israel, gråte denne dagen. De skal gråte – i bunnløs sorg over sin utroskap, sine synder og de mange, mange spilte år. De skal gråte – i skjelvende takknemlighet til ham som kom og forbarmet seg over dem, om enn i siste nattevakt. Hoseas skildrer dette så uendelig vakkert:
“Deretter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David, sin konge. Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager”, Hos. 3,5.
David, sin konge! Nå er han altså kommet tilbake! Han er forent med sitt folk, han har fått sitt land og sitt kongerike. Nå kan alle ta fatt på oppryddingen og gjenoppbyggingen etter herjingene. Bibelen sier at Herren på sabbaten fullførte sitt verk, 1. Mos. 2,2. Det er det som nå står for tur. Og framfor alt: Det store arbeid med å frelse verden, skal fullendes og føres fram til en god og hel avslutning.
-------------
"Mot kveld" er udgivet af Bibelsk Tro.
