Fra Ordetogisrael.no/20. maj 2011.
Den 16. mai skrev lederen av de palestinske selvstyremyndighetene (PA), Mahmoud Abbas, en artikkel i New York Times der han presenterte sin forståelse av kampen for en palestinsk stat.
Abbas husket seg selv som en 13 år gammel palestinsk gutt som i 1948 ble utvist fra Safed i Galilea til Syria. Han beskriver hvordan sionistiske styrker dengang fordrev palestinske arabere, og deretter grep arabiske armeer inn for å stoppe sionistene.
Abbas nevner at forrige gang spørsmålet om palestinsk statsdannelse var tema i FN, var i 1947 da det skulle avgjøres om "vårt hjemland skulle deles i to stater." Og han fortsetter, "etableringen av den palestinske staten er fortsatt et uoppfylt løfte." Etter å ha presentert jødene som kolonister, konkluderer Abbas med at "kun okkupasjonen av vårt land hindrer oss i å nå vårt fulle nasjonale potensiale."
Abbas' artikkel er en grundig forfalskning av historien, og hans dristighet i å publisere den, stammer trolig fra hans overbevisning om at leserne ikke kjenner de historiske fakta. Artikkelen er ment å røre ved et sensitivt punkt som er så utbredt i den amerikanske bevisstheten; sympatien for hva som er rett og rettferdig. Han bruker emosjonelle, men forvridde argumenter for å nå dette målet.
Det er flere tings som er verdt å peke på i det som er nevnt ovenfor. Først av alt, i 1948 ville ikke lille Mahmoud ha blitt omtalt som en palestinsk, men som en arabisk gutt. Araberne i området så på seg selv, og gjør det fremdeles, som en del av det arabiske umma (folket). De så området for det britiske Palestinamandatet som en del av Sør-Syria og ikke en egen geografisk enhet. Av denne grunn, og helt i tråd med den tidens vanlige oppfatning, var FN avgjørelsen ment å etablere en arabisk og ikke en palestinsk stat.
For det andre var det araberne som nektet å godta FN-forslaget om å opprette en arabisk stat ved siden av den jødiske. Dette er ikke et uoppfylt løfte, men et avvist løfte. For det tredje var flyktningene et resultat av at araberne begynte å angripe jøder, ikke omvendt. Mange arabere flyktet uten å se en eneste jødisk soldat. De forlot sine hjem basert på oppmuntringer fra lederne av de omkringliggende arabiske nasjonene som lovet de kunne vende tilbake så snart den jødiske staten var blitt ødelagt.
Og til slutt, artikkelen gir et klart inntrykk av at en stor urett ble begått i 1947 da "vårt hjemland" ble delt i to stater. Abbas presenterer dette som en stor arabisk ettergivelse. Men i 1947 var ikke forståelsen til det internasjonale samfunnet, at en stor urett ble begått mot araberne. Tvert imot rettet den dårlige samvittigheten seg mot jødene. Disse hadde blitt lovet et hjemland i det britiske mandatet, men ble frarøvet 2/3 av området da Transjordan (dagens Jordan) ble etablert. Nå ble det resterende området igjen delt, og jødene ble sittende igjen med en tynn landremse, kuttet i tre deler og bestående for en stor del av ørken.
Kopieret fra: http://www.ordetogisrael.no/index.php?id=view-news&news_id=796
