Fra Ordetogisrael.no25. oktober 2008.
Av Per Haakonsen.
Balfour-erklæringen
Når vi taler om høydepunkter i Israels historie, er det naturlig å begynne med Balfourerklæringen. Selve navnet Balfour er etter den britiske utenriksminister Arthur James Balfour.
I november 1917 sendte han et brev, til Lord Rothschild som var leder for den jødiske kolonien i England. I brevet heter det blant annet at den britiske regjering så positivt på opprettelsen av et nasjonalt hjem for jødene i Palestina. Med dette begynte et helt nytt kapittel i jødenes historie. Jødenes hjemstavnsrett til Palestina ble erkjent, land og folk ble knyttet sammen. Balfourerklæringen ble jødenes Magna Charta.
Det avgjørende for dem var at de hadde fått anerkjennelse som folk på lik linje med andre folk. Betydningen av dokumentet økte ettersom ikke mindre enn 52 stater umiddelbart sluttet seg til erklæringen.
Da Folkeforbundet vedtok mandatet for Palestina i juli 1922, ble Balfour-erklæringen inkludert i forordet, og Storbritannia fikk ansvaret for å tilrettelegge forholdene for et jødisk nasjonalhjem i Palestina.
Balfour-erklæringen var ikke noe forpliktende juridisk dokument, det var en politisk intensjonserklæring. Det er det viktig å være klar over, fordi dokumentet ble til i en for de allierte meget presset situasjon.
Allerede i 1915 var det klart at de Allierte ikke kunne vinne krigen mot Sentralmaktene med mindre USA ble brakt inn. Det ble gjort flere forsøk på å overtale amerikanske myndigheter, men forgjeves. Det er her i dette storpolitiske spillet at jødene kommer inn.
USA hadde en stor koloni med jøder med innflytelse oppover i det politiske system. De allierte trengte jødene som sine medspillere for å få overtalt USA til raskt å sette inn tropper i Europa. Men det var ingen enkelt sak fordi de fleste av jødene i USA hadde jo rømt fra Russland på grunn av pogromene, og var lite villige til å stille opp Czar-regimet som jo var på alliert side.
Britene arbeidet energisk med å endre den jødiske holdning. De hadde registret at mange jøder verden over fremdeles ikke hadde tent på Theodor Herzl idé om en egen stat for jøder. For jøder flest var dette en tanke som fremdeles befant seg på idéplanet. Men britene tenkte at dersom nå denne tanken kunne overføres til det politiske plan, slik at den ble konkret og kunne realiseres, da ville dette appellere til alle jødiske hjerter. Ikke minst håpet man på at dette ville gjelde jødene i USA.
Det britisk initiativ fikk full støtte også av den franske og russiske regjering. Ja, det paradoksale var at tanken etter hvert også fikk full støtte av sentralmakten Tyskland som på sin side presset tyrkerne til å akseptere et hjem for jødene i Palestina. Ingen av de stridene parter ønsket å ha jødene i mot seg. Dette hadde også sammenheng med at store kontingenter av jøder kjempet på begge sider av frontlinjen i Europa.
Britene utnyttet Balfour-erklæringen for alt det den var verd. Flyblader som inneholdt teksten ble sluppet over Tyskland og Østerrike-Ungarn. En egen pamflett på jiddish ble sirkulert blant jødiske tropper hos Sentralmaktene. Pamfletten inneholdt en oppfordring til å desertere fordi nå hadde de Allierte opprettet et eget hjem for jødene i Palestina. Britene hadde også hellet med seg i USA der jødene kastet sin innflytelse inn på de alliertes side.
Jeg nevner denne historiske bakgrunnen fordi det er viktig å være klar over at Balfourerklæringen ikke oppstår i et politisk vakuum. Erklæringen er ikke et resultat av britenes velvilje eller gode følelser overfor jødene. Det er de politiske omstendigheter som tvinger denne erklæringen frem. Britene hadde bruk for jødenes innflytelse der og da.
Balfourerklæringen skulle tjene en bestemt politisk hensikt. Når den hensikten var oppnådd, så hadde erklæringen ikke lenger noen verdi for britene. Snarere tvert om, erklæringen skulle i ettertid vise seg å bli et stort problem for dem.
En omstridt og uklar erklæring
Balfourerklæringen var et diplomatisk dokument full av uklarheter og tvetydigheter. Allerede i desember 1917 spurte Weizmann den britiske utenriksminister hvorledes dokumentet var ment å forståes. Han etterlyste klarere tale. For hva er det jødene er lovet? At Palestina skulle bli et nasjonalt hjem for alle jøder? Eller et nasjonalt hjem for jøder i Palestina? Og hva lå i betegnelsen ”hjem”? En selvstendig stat eller et oppholdssted for jøder under kontroll av andre? Og ikke minst – innbefattet Palestina også Transjordan?
Dokumentet slo også fast at opprettelsen av det nye ”hjemmet” ikke skulle skje på bekostning av de rettigheter som tilkom den ikke-jødiske befolkning. Dette kunne forståes dit hen at det er flertallet - den arabiske befolkning – som skulle ha styringsretten i landet.
Vel, uklarhetene var mange og ble gjenstand for store stridigheter. Men britene kom alltid til å benekte at de hadde lovet jødene en stat. For jødene var dette like fullt et verdifullt dokument og det sto opp til dem å gi dokumentet et innhold. Balfourerklæringen kunne bare bli det jødene selv gjorde det til.
Arabisk nasjonalisme
De jødiske nasjonale aspirasjoner kom fra første øyeblikk i konkurranse med arabernes egne. De så med misbilligelse på at de jødiske innvandrerne etablerte seg som en stat i staten med et eget flagg, egen nasjonal hymne og med egne frimerker – for å ha nevnt noe.
Araberne fryktet for jødenes målbevisste arbeid for å etablere seg som nasjon. De fryktet for at det ville skje en tilstrømning av jøder som ville oversvømme deres land, og gjøre at de selv ville komme i mindretall. De ble derfor bitre motstandere av sionismen.
Det er viktig å være klar over at parallelt med den jødiske nasjonalisme går også den arabiske nasjonalisme. Begge disse trendene hadde sin rot i den intellektuelle oppvåkning i Europa på 1700-tallet og i nasjonalismen på 1800-tallet. 1800-tallet var nasjonsbygningens tid i Europa og dette smittet over på jøder og arabere.
Araberne så for seg at når det Ottomanske rike en dag gikk til grunne, så skulle det dannes en all-arabisk nasjon på de tidligere tyrkiske områdene. Dette var ikke bare luftige tanker for under den første verdenskrig hadde den britiske høykommissær i Egypt, i en brevveksling med emiren av Mekka (1915) lovet ham den arabiske halvøy, Syria, Libanon og Palestina. Slik ble det i hvert fall fortått på arabisk side. Men i likhet med Balfourerklæringen, var det meget uklart hva britene egentlig hadde lovt. Selv stod de fast på at de aldri hadde lovet å opprette et storarabisk rike.
Folkeforbundet
Britene fikk kontroll med Palestina i kraft av det tyrkiske nederlaget etter første verdenskrig. De tidligere besittelsene til det Ottomanske riket ble håndtert på en fredskonferanse i San Remo, Italia, i april 1920. Her formaliserte stormaktene det som de tidligere var blitt enige om underhånden. Syria og Libanon gikk til Frankrike, Palestina inklusive Transjordan gikk til Storbritannia. Den arabiske halvøy ble en separat enhet under emiren av Mekka. Irak gikk til britene som innsatte en av emirens to sønner som leder (1921-33).
I juli 1922 godkjente Rådet i Folkeforbundet mandatet for Palestina. England skulle forvalte Palestina på vegne av Folkeforbundet. I forordet til mandatet vises det som nevnt til Balfourerklæringen og til at det er Englands ansvar som mandatnasjon å virkeliggjøre et hjem for jødene i Palestina. Videre pekes det på jødenes historiske røtter som begrunnelse for et ”nasjonalt hjem” i landet.
Det mandatet som Folkeforbundet ga England bidro til å skape store forventninger blant jødene - men virkeligheten var en annen. For allerede i september samme år, samtykket Rådet i Folkeforbundet til at bestemmelsene om et nasjonalt hjem for jødene, ikke skulle gjelde området øst for Jordan-elven, det som skulle bli Transjordan. Dette var selvsagt en stor besvikelse for jødene som under fredsforhandlingene i Versailles nettopp hadde prosedert på at også østsiden av Jordan skulle være en del av det jødiske hjem. Hva var det som hadde skjedd?
Britenes dilemma
For å vinne krigen hadde britene lovet seg bort til både jøder og arabere. Jødene hadde fått løftet om et hjem eller stat i Palestina og Araberne var blitt stillet i utsikt et storarabiske rike som også skulle inkludere Palestina. Til alt overmål hadde Frankrike og England allerede under krigen inngått en hemmelig avtale om å dele de tidligere tyrkiske besittelsene seg i mellom. England hadde med andre ord påtatt seg tre forpliktelser som ikke lot seg forene.
Den Sionistiske bevegelse grep Balfourerklæringen med begjærlighet og satte alt inn på å bygge ut Palestina så hurtig som mulig. Fra 1917 til 1925 doblet den jødiske befolkning seg fra 55.000 til 108.000 og i 1928 var antall jøder steget til 154.000. Det vil si at hver 6. innbygger var jøde.
Men all denne aktiviteten for å bygge opp et moderne jødisk samfunn etter europeisk mønster, stod i klar strid med britenes forståelse av hva de innfødte i deres kolonier var ment å befatte seg med. De stedlige britiske myndigheter i Palestina tenkte om jødene på samme måte som sine andre undersåtter i India og Afrika. Britene drev i praksis imperiebygging og de lokale myndighetene i Palestina hadde lite overs for sionismen. Det var å forstå som teori uten politisk substans, eller som general Allenby uttrykte det: ”fancy and theory”. Etter britenes forståelse tok jødene seg til rette i deres koloni. Det skulle de ha seg frabedt.
I London var tonen en annen. Her erkjente man at de forpliktelsene England hadde tatt på seg, ikke lot seg forene. I 1921 ble koloniminister Winston Churchill sendt til Kairo for å ordne opp. Dette resulterte i ”The White Paper” av 1922 som også bærer Winston Churchills navn. For første gang foretar britene her en fortolkning både av Balfour-erklæringen og Palestina-mandatet.
Det er i dette papiret det blir fastslått at bestemmelsene om et jødisk hjem i Palestina ikke kommer til anvendelse øst for Jordan-elven. Dette området utgjorde 77 % av britenes mandatområde. Videre heter det at et hjem for jødene ikke skulle omfatte hele (rest)Palestina, men at det skulle bygges innenfor Palestina. For det tredje blir det også lagt begrensninger på den jødiske innvandring.
Med hensyn på området øst for elven Jordan, var Hvitboken bare en formalisering av en beslutning som var tatt i forkant. For allerede i mars 1921 hadde Winston Churchill fått regjeringens samtykke til å tilby Transjordan til Abdullah. Fra det øyeblikk var Jordan de facto ikke lenger en del av Palestina. Man kan si at britene tok seg til rette, på den annen side ble dette akseptert av Folkeforbundet.
Britene tok ikke sikte på å bygge en jødisk stat, men å utvikle et åndelig og religiøst sentrum som kunne tjene som samlingspunkt for jøder verden over. Utgangspunktet for dette skulle være de eksisterende jødiske bosettinger. Så tidlig som 1922, ønsket altså britene ikke noen ytterligere innvandring av jøder til Palestina. Eller for å si det mer presist – de ønsket ikke en innvandring som oversteg den naturlige befolkningstilveksten blant araberne.
Landet øst for Jordan-elven fikk navnet Transjordan. Britene innsatte Abdullah - en annen av Emirens to sønner. Med det var både Irak, Transjordan og Saud Arabia styrt av en og samme familie. Det er den panarabiske ide vi her ser tar form. Formelt forble Transjordan en del av det britiske palestinermandatet. Landet fikk ikke sin selvstendighet før i 1946 og da under navnet Jordan. Jødisk immigrasjon og bosetting i Transjordan ble forbudt.
Peel-kommisjonen
Vi skal nå hoppe raskt over til den såkalte Peel-komisjonen som avla sin rapport i juli 1937. Britene hadde på 20-tallet forsøkt å få i stand et samarbeid mellom jøder og arabere og de hadde foreslått egne samarbeidsorganer for dette. I disse organene skulle araberne ha klart flertall. Men araberne sa nei, fordi at det å samarbeide med jødene var det samme som å legitimere deres nærvær i Palestina.
I stedet for kom det til voldsomme uroligheter og dette var bakgrunnen for Peelkomisjonen. Rapporten pekte på at urolighetene hadde sin rot i arabernes ønske om nasjonal selvstendighet og frykt for at et jødisk ”hjem” i Palestina skulle ødelegge for dette. Rapporten erklærte at det britiske forvaltningsmandatet gitt av Folkeforbundet var ubrukbart ettersom det ikke hadde vist seg mulig å forsone jøder og arabere. De nasjonale ambisjoner til de to folkegruppene lot seg heller ikke forene i en felles statsdannelse.
Hovedbudskapet til kommisjonen var en delingsplan som skulle skille de to befolkningsgruppene fra hverandre. Palestina (fraregnet Transjordan) skulle deles i to og delelinjen skulle i hovedsak følge bosettingsmønsteret. I den skissen som kommisjonen hadde utarbeidet, så man for seg en jødisk stat som omfattet kystlinjen og Galilea. Resten, det vil si mesteparten av Palestina, skulle bli en arabisk stat. Muligens så man for seg en sammenslåing med Transjordan. Britene skulle beholde kontrollen med Jerusalem og Betlehem – de hellige steder.
Kommisjonen så videre for seg at det ville bli nødvendig å flytte på folkegrupper. Anslagsvis 200.000 arabere burde flytte ut av den påtenkte israelske staten.
Den britiske regjering godkjente planen, men araberne ved stormuftien i Jerusalem avviste den blankt. De var fortørnet både over forslaget til en egen jødisk stat og til utflyttingen av arabere. Jødene under ledelse av Ben-Gurion ville forhandle. De var i prinsippet positive til opprettelsen av en egen stat, men mente at det tiltenkte område var for snevert til å muliggjøre en naturlig vekst.
Peel-kommisjonens utredning har i ettertid fremstått som et meget grundig dokument og det beste av til sammen tre britiske hvitbøker om Palestina. Det var et ærlig forsøk på å se situasjonen som den var. Kommisjonen innså at det ikke lenger var mulig å forene jødiske og arabiske interesser og foreslo løsninger i tråd med dette. Delingsplanen med opprettelsen av en arabisk og en jødisk stat kom i virkeligheten til å ligge nært opp til FNs delingsvedtak i 1947 og minner heller ikke så lite om dagens situasjon – nesten 70 år senere.
Dokumentet er også det første britiske papiret som taler om en jødisk stat istedenfor et ”hjem for jødene”. De erfaringer som britene høster i sin mandatperiode, minner jo om problemene i vår egen tid. Det er nyttig å vite at araberne motsetter seg en jødisk stat fra første øyeblikk.
Det samme finner vi i PLOs nasjonalcharter (1968) og hos Hamas i dag. Det er også nyttig å vite at palestinerne nekter å samarbeide med jødene av prinsipielle grunner, og at de tyr til vold. Voldsbruken er altså ikke et resultat av at jødene undertrykker palestinerne, slik vi hører i dag. Den jødiske tilstedeværenhet i Palestina er alltid blitt møtt med vold. Det er nyttig å registrere at britene trekker den konklusjon at disse to folkeslagene bør bo hver for seg. Med andre ord, når vi ser på vår egen tid, kan vi med historien i hånden si at det er lite nytt under solen.
Amerikanerne kommer
Da den 2. verdenskrig var slutt, hadde 100.000 jøder overlevd Hitlers dødsleirer og ca 150.000 jøder hadde flyktet fra de fremrykkende sovjetiske styrker i Øst-Europa.
Jødiske organisasjoner anmodet i mai 1945 britiske myndigheter om å tillate innvandring av 100.000 jøder til Palestina. Men britene ville etter å ha finregnet på det ikke tillate at en større årlig innvandringskvote enn 20.000. Dette var selvsagt uhørt og førte til en betydelig ulovlig innvandring til Palestina. Som følge av dette utspant det seg mange tragedier. Mange flyktningeskip ble fanget opp av britene som internerte jødene på Kypros eller sendte dem tilbake til Europa.
I september 1945 skriver president Harry Truman (etterfulgte Roosevelt i april 1945) til den britiske statsminister og ber om at 100.000 jøder omgående må få immigrasjonstilltatelse til Palestina. I desember ber Kongressen om ubegrenset jødisk immigrasjon. De amerikanske utspillene markerer at USA for første gang blander seg inn i Midtøsten-konflikten. Men dette blir ikke tatt nådig opp av britene - Midtøsten var deres ansvarsområde.
Hvorom alt var, ble det nedsatt en Anglo-Amerikansk undersøkelseskommisjon. Den foreslo at 100.000 jøder med øyeblikkelig virkning fikk innvandringstillatelse. President Truman hilste kommisjonens anbefaling med tilfredshet, men den britiske regjering var fremdeles beinhårdt imot.
Til slutt er det økonomien som velter britenes spill. England var etter 2. verdenskrig utmattet og uten økonomisk evne til å ivareta sine interesser som imperiemakt. Skulle de fortsette å være en stor kolonimakt, måtte de ha amerikansk støtte. Men USA hadde på ingen måte lyst til å støtte britenes imperieplaner.
Da uroen i Palestina i tillegg bare tiltok, og det til slutt ble rene krigs tilstander, var det duket for full krise. Vinteren 1947 kaster britene kortene, i hvert fall tilsyne-atende. I en tale til Underhuset den 18.feburar anbefaler utenriksminister Bevin å overlate Palestina-spørsmålet til FN. Men historikerne har spekulert på om dette egentlige ikke var noe annet enn ren taktikkeri fra britenes side. For dette skjer på et tidspunkt hvor Den kalde krig er i ferd med å bryte ut, og i FN står den vestlige og sosialistiske leir mot hverandre.
Denne splittelsen vil etter all sannsynlighet gjøre det umulig å få det nødvendige ⅔ flertall for en løsning på Palestinaspørsmålet, og britene kunne gamble på at de ville få saken i retur. Da ville britene få den frihet de trengte til å sette sin egen vilje, igjennom uten å måtte ta hensyn til andre – noe som i første rekke ville gå ut over jødene.
Behandlingen i FN
I FN skjer det noe som britene ikke hadde regnet med - Josef Stalin opptrer som jødenes redningsmann. Han som på dette tidspunktet hadde startet en begynnende jødeforfølgelse i sitt eget land, en forfølgelse som kulminerte i det såkalte legekomplottet i 1953. På det tidspunktet hadde Stalin planer om å sende alle jøder i Sovjetunionen til fjerntliggende arbeidsleirer.
Da Palestinaspørsmålet første gang ble tatt opp i FNs Generalforsamlingen i april 1947, holdt den sovjetiske representanten Andrei Gromyko (senere utenriksminister) en tale som overrasket alle. Han talte med stor innlevelse om jødenes lidelser, om britenes skamfulle håndtering av mandatet og om de vestlige lands manglende evne til å løse jødenes problem. På denne bakgrunn, sa han, kunne man ikke ignorere jødenes ønske om egen stat, det var et legitimt krav.
Igjen er det storpolitikken som spiller i hendene på jødene. Like lite som Storbritannia, var Sovjetunionen drevet av noen kjærlighet til det jødiske folk. Men en jødisk stat i Palestina var antatt å ville skape store problemer for England. Den ville redusere britenes dominerende stilling i Midtøsten, den ville umuliggjøre en eventuell omgruppering av britiske militære styrker fra Egypt til Palestina og den ville skape et sosialistisk brohode i Midtøsten. For jødene ble sett på som en sosialistisk avantgarde, en slags frigjøringsbevegelse som det var naturlig for Sovjetunionen å støtte.
FN nedsatte en spesialkommisjon på Palestina, som avga sin innstilling i august 1947. Kommisjonen foreslo enstemmig at britenes mandat opphørte og at Palestina ble gitt uavhengighet. Kommisjonens flertall foreslo at landet ble delt i to stater: en jødisk og en arabisk. Den jødiske staten skulle bestå av kystområdet, østre Galilea og Negevørkenen. Dette utgjorde 62% av området vest for Jordan-elven. Resten 38 % skulle tilfalle den arabiske staten. Jerusalem med omegn skulle internasjonaliseres og settes under kontroll av FN.
Mange interesser og innspill
Den jødiske utsending til FN aksepterte kommisjonens flertallsinnstilling, men klaget på at ikke hele Galilea var inkludert i den jødiske staten, slik tilfelle hadde vært med Peel-kommisjonens rapport. Han beklaget også sterkt at Jerusalem – jødenes åndelige sentrum med hele 90.000 jøder – ikke var inkludert i den jødiske staten.
Talsmannen for den arabiske Liga avviste at rapporten kunne danne grunnlag for noen løsning på Palestina-spørsmålet. Den arabiske verden ville med alle midler motsette seg en deling av Palestina. Han foreslo istedenfor at FN opprettet en arabisk stat i hele Palestina. Argumentet var at landet tilhørte araberne som hadde bodd der i 1300 år. Størrelsen på staten interesserte heller ikke araberne. Det var som representanten for Saudi-Arabia sa: ”Selv om det bare skulle være snakk om byen Tel Aviv, vil vi ikke anerkjenne noen jødisk stat.”
Sovjetunionen samlet den sosialistiske blokk bak seg og gikk innfor kommisjonens flertallsinnstilling. Den sovjetiske delegaten fulgte opp det Gromyko hadde sagt i vårsesjonen og sa det ville være ”en synd” om vi nå skulle nekte jødene retten til sitt eget land. Nok en gang ble det talt varmt for jødenes sak og Sovjetunionen motsatte seg alle forsøk på å redusere det tiltenkte omfanget av den jødiske staten.
Amerikanerne som lenge hadde følt seg fanget mellom britiske og jødiske interesser, ble nå i lys av det sovjetiske utspill, tvunget til å ta standpunkt. USA kunne ikke tillate Sovjetunionen å fremstå for all verden som jødenes fremste forsvarer og forkjemper. Men amerikanerne ønsket endringer i kommisjonens innstilling. Blant annet krevde de at Negevørkenen ble tatt ut av forslaget. Amerikanerne kom til å stemme for delingsforslaget, men angret seg i ettertid. Under ledelse av sin utenriksminister Marshall la sterkt press på jødene for å hindre dem i å erklære sin egen stat.
Britene som hadde vondt for å svelge at de hadde mistet Palestina, begynte en langsom og motvillig avvikling av sitt mandatstyre. De håpet i det lengste at FN-vedtaket ikke ville la seg gjennomføre i praksis. Men den 15. mai 1948 var det slutt. Dagen før hadde David Ben-Gurion, Israels første statsminister, erklært opprettelsen av staten Israel. USA – på direkte initiativ fra president Truman – var de første landet som anerkjente staten Israel.
Krigene
Samme dag som britenes mandatperiode opphørte, ble den jødiske staten angrepet av regulære hær, luft og flåtestyrker fra fem arabiske land. Generalsekretæren i den Arabiske liga kunne i et BBC-intervju triumferende proklamere: ”Dette vil bli en utryddelseskrig og en øyeblikkelig nedslakting som vil bli omtalt på samme måte som de mongolske massakrer og korstogene.”
I striden som fulgte inntok USA en nøytral holdning. De satte i verk en våpenboikott mot alle de stridende parter, men i praksis rammet den først og fremst Israel ettersom England forsynte de arabiske land med våpen. Det som i denne skjebnetime reddet Israel var Tsjekkoslovakia og delvis Frankrike. Mellom Tsjekkoslovakia og Israel ble det opprettet en luftbro som forsynte Israel med våpen.
I januar 1949 ble det inngått våpenhvile og det ble gjort forsøk på å få i stand en varig fredsavtale mellom Israel og de arabiske land. Det israelske standpunktet var at grensene som gjaldt ved våpenhvilen skulle omgjøres til varige grenser. De arabiske land foreslo på sin side at Israel ble begrenset til det som var FNs delingsforslag fra 1947 - minus Galilea og Negevørkenen. Dette var et forslag som ville ha redusert Israel til en smal kyststripe.
Forslaget var selvsagt helt uakseptabelt for Israel, ikke minst etter å ha seiret over arabernes forsøk på å utslette dem. Jerusalem med omegn skulle i henhold til FNs delingsresolusjon av 1947 stilles under et internasjonalt styre. Men under krigen i 1947 hadde det lyktes jordanerne – under ledelse av en britisk general - å erobre Øst-Jerusalem. Jødene klarte å beholde Vest-Jerusalem. Begge parter avviste FNs forslag om en internasjonalisering. Dermed ble byen de facto delt i to og det var situasjonen frem til seksdagerskrigen i 1967.
En ensom kamp
Etter nederlaget i 1948 var den arabiske selvfølelsen såret og de var overhode ikke beredt til å inngå fred med Israel langt mindre anerkjenne statens rett til å eksistere. Det som opptok dem var revansj. Den Arabiske ligas generalsekretær Azzam Pasha sa det slik:”Så lenge vi ikke har sluttet fred med sionistene, er krigen ikke over. Og så lenge krigen ikke er over, er det verken noen seierherre eller noen beseirede. Så snart vi anerkjenner Israels eksistens, innrømmer vi ved denne handling at vi er beseiret.”
Araberne kunne ikke forsone seg med at de ikke maktet å overvinne den ”sionistiske fiende”, som de kalte Israel. De kunne ikke få seg til en gang å uttale navnet på jødestaten, og slik er det fremdeles mange steder i den arabiske verden.
Foruten uavhengighetskrigen i 1948 har Israel kjempet minst fire kriger til. (Antall kriger er avhengig av hvorledes man teller dem.) Det som kjennetegner disse krigene er at Israel alltid har stått alene. Europa har vært konsekvent fiendtlig innstilt og USA har stort sett vært lunken. Helhjertet støtte har Israel aldri fått fra noe land. Israels kamp for å overleve har vært en ensom kamp.
Opplevelsen av alltid å måtte stå alene – ikke minst i skjebnetimer – er blitt et stort traume for israelerne. Og er det noe som kjennetegner dagens Israelere så er det nettopp en bønn om støtte og forståelse – om empati, medinnlevelse.
En bitter pille
Den neste krigen Israel utkjempet var Sinaifelttoget i 1956. Israelernes anliggende var å få åpnet Tiranstredet. Dette var vitalt for Israels forbindelser med Afrika og Asia som gikk gjennom Eilat innerst i Akababukten. Dernest måtte Israel få brakt terroren fra den såkalte fedajen til opphør. Dette var halvmilitære egyptiske styrker som brukte Gazastripen som utgangspunkt for sin virksomhet.
Det israelske felttoget var koordinert med et fransk-britisk angrep på Suezkanalen. Briter og franskmenn var dypt indignert over at den egyptiske president Nasser hadde nasjonalisert Suezkanalen.
Det som ingen hadde regnet med var den amerikanske holdning. Så rasende var president Eisenhower på Israel at han truet med å hive landet ut av FN og starte en handelsblokade. Både Israel, Storbritannia og Frankrike fikk klar beskjed om å trekke sine styrker ut av Egypt. Disse ble da senere erstattet med FN-styrker.
Tilsynelatende skulle Israel oppnå noe med sitt felttog. For både USA og Frankrike erklærte høytidelig at de ville støtte Israels rett til selvforsvar når det gjaldt å holde Tiranstredet åpent for fremtiden.
Golda Meir erklærte i FN at enhver ny blokade av Tiranstredet var å betrakte som en krigshandling mot Israel. Abba Eban skriver i sine memoarer at tilbaketrekningen fra Sinai og Gaza var en bitter pille og kunne bare svelges på grunn av de amerikanske forsikringene.
Seksdagerskrigen
Men den amerikanske støtten skulle vise seg å være lite verd da seksdagerskrigen brøt ut i 1967. Opptakten til krigen var at president Nasser jaget ut FN-styrkene og på nytt blokkerte Tiranstredet. Nettopp i denne situasjonen var den amerikanske garantien ment å tre i kraft, men USAs daværende president Lyndon B. Johnson nektet å løfte en finger for å få gjenåpnet stredet. Både Frankrike og England mente at man måtte bruke diplomatiske virkemidler overfor Nasser. I virkeligheten toet både USA og Europa sine hender og overlot Israel til sin egen skjebne.
Frankrikes holdning påkaller spesiell oppmerksomhet. For mellom disse to krigene var det Frankrike ikke USA som var Israels nære venn og medhjelper. I 1961 hadde de Gaulle forsikret Ben Gurion om Frankrikes ”solidaritet og vennskap” og hadde hevet glasset for ”Israel, vår venn og allierte”.
Men så, på det verst tenkelige tidspunkt, bråsnudde Frankrike. To dager før krigen brøt løs, satte de i verk våpenboikott mot Israel. Hele det israelske flyvåpen var satt opp med Mirage og nå ble det umulig å fremskaffe reservedeler. Abba Eban skriver at de Gaulles helomvending var en avgjørende årsak til seksdagerskrigen.
Etter seksdagerskrigen i 1967 var den alminnelige holdning i Israel at araberne nå ville føle seg tvunget til å sitte seg ned og forhandle frem en fredsavtale. Men dette lå helt utenfor arabernes horisont. På sitt toppmøte i Khartoum i august/september 1967 kom arabernes med sine tre berømmelige Nei:- Ingen fred med Israel- Ingen anerkjennelse av Israel- Ingen forhandlinger med Israel.
Det militære nederlaget hadde på ingen måte forandret arabernes holdning. Tvert om, forherdelsen bare økte. I stedet for å gripe muligheten til å endre politikken i lys av den nye virkelighet, sementerte Khartoumvedtaket den gamle holdningen. Uforsonligheten varte ved.
Konflikten kom for FNs sikkerhetsråd i november samme år og der vedtok man den kjente resolusjon nummer 242. Den slår fast at en varig fred i Midtøsten må bygge på følgende to hovedprinsipper:
- Tilbaketrekning av de israelske stridskrefter fra erobrede områder
- Rett til å leve innenfor trygge og anerkjente grenser
Når det gjaldt punktet om tilbaketrekning av israelske styrker, stod ”erobrede områder” i ubestemt form. Dette var gjort bevisst med tanke på at grensene kunne justeres for å ivareta Israels sikkerhet.
Araberstatene tolket vedtaket dit hen at Israel først måtte trekke seg tilbake fra erobrede områder før det kunne komme til forhandlinger. Israels syn var nøyaktig motsatt – først forhandlinger og etablering av sikre og anerkjente grenser, dernest tilbaketrekning.
Til tross for iherdige meklingsforsøk fra FNs side var det ikke mulig å forene standpunktene. Her stod også Khartoumvedtaket med sitt nei til forhandlinger og nei til fred med Israel, i veien.
Kjernefysisk alarmberedskap
Den neste krigen kom i 1973 – Yom Kippur-krigen. Krigen kom overraskende på Israel som da feiret sin største religiøse høytid og hele samfunnet lå nede. Egypt og Syria hadde i begynnelsen stor fremgang og skapte panikk i Israel. Først etter fem dager fikk Israel stoppet de fremrykkende styrker.
Det interessante med denne krigen er at Europa på dette tidspunktet hadde full våpenboikott av Israel. Frankrike hadde nå fått følge av både England og Vest-Tyskland. Israel hadde et desperat behov for nye våpen og statsminister Golda Meir henvendte seg til USA.
Her satt Nixon og Kissinger og de hadde i begynnelsen vanskelig for å tro at Israel ikke ville klare å ri stormen av. De trakk derfor våpenhjelpen ut, og det var først etter at Golda Meir hadde satt de kjernefysiske styrkene i alarmberedskap, at USA reagerte.
Kapittel to i denne historien er selve våpenhjelpen. Den ble fløyet fra USA til Israel – en luftbro. Flyene hadde imidlertid behov for å mellomlande i Europa for å få etterfylt drivstoff. Ingen av de europeiske land som ble forespurt av amerikanerne var villige til å stille sine flyplasser til rådighet. Selv ikke England, USAs nærmeste allierte. Det først etter at Nixon personlig hadde grepet inn at Portugal stilte Azorene til rådighet.
Opplevelsen var sjokkerende både for USA og Israel. Etter dette skilte USA og Europa lag når det gjaldt synet på Midtøsten. Golda Meir på sin side sammenkalte til konferanse i London for å forespørre sine sosialistiske statskollega hva meningen var med å nekte Israel hjelp i farens stund. Hun skriver i sine memoarer at det ble klart for henne, at hadde det ikke vært for USA ville Europa ha stått stille og sett på Israels undergang. Europa hadde definitivt valgt side.
Seier uten uttelling
I juni 1982 fikk vi den første Libanon-krigen. Foranledningen var PLOs styrkeoppbygning i Sør-Libanon og stadige overfall på israelske bosetninger i Nord-Israel. Israels plan var å knuse PLO som til slutt ble presset sammen i Beirut. Der stod de med ryggen til sjøen. Her er det da USA griper inn på sin klassiske måte. De ønsker ikke at PLO skal lide nederlag og setter inn sine marinesoldater for å sikre at PLO kan foreta en ordnet retrett til Tunis.
Det er typisk for USA å hindre Israel i å forfølge sine militære seire. Vi så det i 1967 og i enda større grad i 1973. I Yom Kippur–krigen lyktes det Arial Sharon å få satt over styrker på andre siden av Suezkanalen og den egyptiske hær sto overfor et sikkert nederlag. Han kunne med andre ord ha marsjert inn i Kairo på samme måte som Israel også kunne ha tatt Damaskus. Men USA sa altså Nei.
USA har ingen interesse av at de arabiske stater skal bli militært nedkjempet og ydmyket av Israel. For USA er disse statene tross alt viktige aktører i Midt-Østen og nødvendige for at USA skal kunne øve sin innflytelse der.
Men for Israel er dette ikke gunstig. Det hjelper ikke å vinne krig etter krig når de aldri får noen politisk uttelling for sine seire. Israel er like langt borte fra fred i dag som i 1948.
Men mye står også opp til Israel selv. De burde hatt psyke nok til å stå løpet ut og innkassere en militær seier, som de vitterlig har vunnet. De burde ha tilføyd sine fiender et endelig nederlag og demonstrert sin makt ved å innta de respektive hovedsteder. Ved ikke å gjøre dette kan araberne si, at vi har rett nok gått på et militært nederlag, men vi har ikke tapt noen krig. Arabiske regjeringer kan både i egne og i folkemassenes øyne fremstå som ubeseiret.
Det er alvorlig for Israel når en tapt krig ikke blir anskueliggjort og på den måten heller ikke få trenge inn i den arabiske bevissthet. Dette skaper bare grobunn for revansje og nye konflikter. Israel tillater på den måten araberne å leve i den tro at de en dag kan overvinne den jødiske staten. En slik forestilling skaper heller ikke grobunn for reelle forhandlinger.
PLO forble i Tunis frem til 1994 da de kom tilbake til Israel. I Tunis ble PLO stadig mer isolert og ble til slutt også truet med utkastelse. Deres internasjonale anseelse var også på veg ut. I den første Irak-krigen i 1990 hadde de støttet Sadam Hussein hvilket førte til at de kom på kant ikke bare med Europa men også de arabiske land. Da Midtøsten forhandlingene begynte i Madrid året etter, var de ikke en gang invitert.
Det er i denne situasjon at Yasser Arafat henvender seg til den norske regjering for å be om deres hjelp til å komme ut av sin isolerte tilstand. I 1993 begynner de såkalte Oslo-forhandlingene. I egne øyner opptrer vi som fredsmeglere, men i Yasser Arafats øyne er vi en brekkstang for å komme tilbake i rampelyset som palestinernes representant.
På Israelsk side ble forhandlingene ledet av Shimon Peres som da var utenriksminister. Han hadde nok meget naive forestillinger om verdien av å få PLO tilbake på israelsk jord.
Palestinernes nåværende president Mahmoud Abbas alias Abu Mazen sa så sent som i 2002, at Oslo-avtalen var ”den største tabben Israel noen gang har gjort.” Det går det an å si seg enig i.
Terror
Til slutt noen ord om den arabiske terror. For det første har jødene har alltid levd med terror. Både før og etter staten Israel ble erklært, har jødene vært utsatt for terror.
Da Balfourerklæringen ble kjent, begynte araberne straks å øve terror mot jødiske bosetninger og infrastruktur. Etter 1936 hadde dette utviklet seg til nærmest full krigstilstand mellom den jødiske og arabiske befolkning i Palestina.
Terroren var der også fra første dag etter det arabiske nederlag i 1949. Med utgangspunkt i Gazastripen drev egypterne i årevis med raid langt inn i Israel. I tiden før seksdagerskrigen drev syrerne med en massiv beskytning av bosetningene rundt Genesaretsjøen. PLO ble aktiv som terrororganisasjon etter 1967 og ble først kjent for sine flykapringer. Men etter hvert lyktes det Yasser Arafat å fremstille PLO som en frigjøringsbevegelse. Palestina var okkupert land som skulle ”frigjøres”. Dette var en retorikk som vant gehør i vestlige land.
Det nye i vår tid er de mange selvmordsangrep mot jødiske sivile mål. De startet med den såkalte annen intifada, som fulgte etter sammenbruddet av fredsforhandlingene på Camp David sommeren 2000. Vi kan også nevne den siste Libanon-krigen som startet i juni 2006. I løpet av den tiden krigen varte haglet det med ikke mindre enn 4000 raketter mot sivil- befolkningen i Nord-Israel. Og fremdeles skytes det daglig raketter fra Gazastripen mot Israel.
Det andre jeg vil nevne er at denne terroren er ikke vilkårlig. Terrorens raison d’être er arabernes ønske om å utslettelse den israelske staten. Det er den samme målsettingen som krigene mot Israel har hatt, bare med den forskjell at araberne nå innser at de ikke kan engasjere Israel i en åpen militær konflikt. Til det er de for sterke.
Terroren blir på sin måte en videreføring av krigen men i mindre skala og med andre midler. På denne måten blir terroren en påminnelse om at krigen mot Israel ikke har tatt slutt. Den tjener til å vedlikeholde arabernes drømmer om en gang å kunne overvinne Israel.
